”Innkjøring umulig”
Vel nede i Riomaggiore, går man bratt, bratt videre nedover: Ned en brolagt hovedgate der glatt føre bare ikke må forekomme. Det er så smalt at bare de minste Toyota Lite-Ace’ne kan fungere som ambulanser. Her er egen mini-parkering for mopeder og Aper, disse mikro-lastebilene på tre hjul. ”Innkjøring forbudt” er liten vits i – det er umulig.
Om det er trangt, er det helt spesielt med disse gamle murhusene i all verdens spreke farger som rekker helt til himmels på begge sider av oss. For, de nesten nusselige husene her går både sju og åtte etasjer i høyden. De kan ikke noe for det; de bare følger terrenget.
Og gatene? Idyllen ordner seg selv. Sidegatene er bare trange passasjer eller tuneller der to personer bare så vidt kan passere hverandre. Og ned mot havet, der noen gater er bredere, står små trebåter i sprakende farger tett i tett. Det moderne bylivet slipper nok aldri til her.
Kjærlighetsstien
Men vi skal gå Viale del Amore! Sist var stien stengt av steinras, men de har ryddet. Vi har hørt hvordan den er spesielt vakker og dessuten tilrettelagt for rullestolbrukere. Ikke mye er dét her i Italia.
Den skjærer bort gjennom fjellveggen foran oss. Allerede rundt første sving av den brede, hellelagte småveien åpnes første postkort. Gelenderet, som sikkert kan holde unna selv en balstyrig elektrisk rullestol, kan virke litt feil, men åpner en utsikt for alle som er så vakker som en utsikt bare kan bli. Hav, himmel, kaktuser, fargerike blomster selv midtvinters, pussige bregner, svevefugler, små tøffetøffe-fiskebåter og alt bader i masse sol.
Stål-romantikk
Turen går fort; selv der fjellveggen stuper rett i sjøen, har de som hogde stein her skapt et lett turterreng. I en uthogd passasje får vi også se hvor Kjærlighetsstien har fått navnet fra – i hvert fall i dag: Floker av hengelåser og hjerter på et gelender henger sammen til evig tid. Ekte romantikk.
Er man makelig anlagt, kan man ta en leskende stopp i Bar dell’ Amore. Den klamrer seg fast i en berghammer og er enkel å møblere. Én rekke småbord med panoramautsikt i Nordkapp-format for samtlige.
Bonus
Brått er vi i neste landsby. Fra den vakre naturen står man plutselig der, like fortapt i en heller døsig, men nesten like bratt landsby.
Manarola. Et par eldre karer og ei bikkje holder liv i metropolen. Over byen er en hel kolle fylt opp med kanskje verdens største julekrybbe. Det går sport i å lage den flotteste presepen. Og vi har både den, vinmarkene, smågatene, kirken og byens eneste åpne restaurant nesten helt for oss selv.
Vi tok toget. Denne gangen var stien videre mot Corniglia stengt på grunn av ras – så vi tok skinneveien helt opp til Monterosso al Mare, helt i nord.
Man kan nemlig ta toget gjennom fjellet, hele veien, akkurat dit man vil. Kjøp billett, husk å stemple – og å hoppe av i tide. Her går det fort. Men for all del: Bli i hvert fall et par dager og gå minst én av turene. De passer selvfølgelig også for barn. Selv turen sørover fra Monterosso går fint, selv om den krever atskillig mye mer.
“På trangs”? Vi gikk byene på langs, det var trangt – og vi hadde en sterk trang til mer. Finnes det noe ord for slikt? Nå, så.
Tilrettelagt?
Viale dell’ Amore gir full uttelling selv for handikappede: I rullestol kommer du bare nesten frem til Manarola. Foreløpig, i hvert fall. Men det kan fort endre seg. Har du en firhjuling, kan du ta turen tur-retur – og deretter ta toget til Manarola eller kanskje Monterosso al Mare – som er den byen som er absolutt mest tilgjengelig for handikappede.
Tips
Du kommer også til Cinque Terre med båt. Om sommeren går Cooperativa Battellieri del Golfo Paradiso med ruter fra Genova til Cinque Terre. Se også ruter fra Santa Margherita med Servizio Marittimo del Tigullio.
Fra sist i mars til oktober går det daglig shuttle båter til alle alle Cinque Terre byene (untatt Corniglia) med Consorzio Marittimo Turistico Cinque Terre Golfo dei Poeti fra La Spezia.
