Nordvestkysten -
Fra Alghero til Argentiera og Stintino
Nordvestkysten i Sardinia
Nordvestkysten - Fra Alghero til Argentiera og Stintino
Evige strender, bymurer mot havet eller fargesprakende, grønt hav? Sardinia har alt fra spøkelsesbyer til herlig steinstrand-terapi.
Man kan komme hit med fly direkte fra Oslo. Vi tok heller fergen fra Livorno til Olbia og krysset over til vestsiden av øya.
Dette er en samling fine opplevelser fra én tur som gikk altfor fort. Her vil vi gjerne komme tilbake:
Over fra Olbia
Først av alt: Vit at Sardinia (eller Sardegna, som italienerne sier) er en annerledes opplevelse. Fargen på havet vil du aldri glemme. Strendene er flotte, noen helt magiske. Her er eldgammel gresk kultur og fargesprakende landsbyer. Og én som har ry på seg for å være et skummelt skurke-reir (men fortsatt veldig verdt et besøk).
Og: Selv om havnebyen Olbia ikke er noen perle, er landskapet gjennom innlandet er helt spesielt. Alvorlig kupert, med masser av grønne dyner, lyse rabber og så en taggete tinderekke i profil mot sørhimmelen. Og masser av sauer og kyr. Her støter man lett på store saueflokker som alltid har følge av en gjeter. Selvfølgelig, sier de.
Fjellene er også flotte. Ikke så høye, så det blir mindre strevsomt. Genialt turterreng og masse fint å oppdage overalt.
Aller greiest er det litt lenger sør på øya.
Selv i høljregn er Sardinia, kysten og havet en fargesterk opplevelse - fra bymuren i Alghero til skattejakt i sølvbyen - og en vakker strand på det ytterste nes (som vi hadde helt for oss selv).
Alghero
Ny dag. Regnet høljer ned. Vi nyter en cappuccino og en brioche med marmelade sammen med lokale. Italiensk frokost forutsetter at du har spist godt og sent kvelden før.
Alghero er hyggelig, selv om (?) du kan støte på nok av andre nordmenn her. (Vi har ikke truffet én nordmann på tur her som har sagt noe negativt om Alghero, kysten eller øya.) Særlig bymuren ut mot havet, med vakttårn og skyteskår er en flott tur, selv med paraplyer.
Oppe i gamlebyen dumper vi innom en kirke der de akkurat runder av en påskegudstjeneste med et 50-tall hvitkledde prester i prosesjon. Selv en ikke-religiøs nordbo blir revet med av en slik fantastisk og høytidelig stemning.
I striregnet gikk vi for å ta båten til Neptuns grotte, et av de få stedene det måtte være oppholdsvær denne dagen. Men: Båtturen dit, litt vestover havet, var avlyst. Rufseværet ga for høye bølger. Synd, for vi vet fra fastlandet – fra turen fra Acquafredda i Basilicata – hvor flott det kan være.
Så vi gikk for akvariet. Stengt utenom helgene i lavsesongen. (Oppdatering: Akvariet er Alghero er stengt.)
Yngstemann ville ikke på museum, så vi rømte nordover mot Stintino på nordvestspissen. Yr lovet oss litt bedre vær der ytterst, og Stintino VET vi er et praktfullt sted.
Spøkelsesbyen Argentiera
Slik ble det. Men på vei nordover ligger en nedlagt sølvgruve-by. Også den er kjent for sin nydelige strand og praktfulle natur. Kanskje selv når himmelens sluser virkelig har åpnet seg?
Argentiera (“Sølvbyen”) er virkelig en spøkelsesaktig opplevelse: Skjelettene av trehus og anlegg står igjen, nakne og stadig mindre motstandsdyktige mot himmel og hav. Noen svært få familier bor fortsatt her; boligprisene er neppe avskrekkende. Kanskje flott på sin helt spesielle måte.
Her er virkelig alt stengt (eller egentlig åpent; vinden fyker rett igjennom), så hva ser man etter (mens regnet bare fortsetter)?
Stikkordet er geocaching.
Du har kanskje hørt om det, en gps-styrt skattejakt der man leter etter en “skatt”, oftest en liten eske som er plassert på et sted som lokalkjente gjerne vil vise frem.
Og det slår til: Skattejakten bringer oss litt opp i høyden, med panoramautsikt over både gruvebyen, havet, fjellet og strendene. Med god hjelp – kanskje – av en lokalkjent hund, har vi også hellet med oss. Og får logget cachen, slik man skal.
I fargeriket: Stintino
Nordover passerer vi gjennom irrgrønne landskap som etter hvert flater ut nordover mot Stintino. Stedet ligger på hornet eller odden som stikker nordover fra den nordre vestkysten av øya.
Stedet er kjent for kanskje Sardinias mest fotogene utsikt: Lyse strender, lyse og mørke farger i grønt og blått lyser mot det, og på en øy på nordsiden ruver et tårn som har fylt mange filmruter gjennom årene.
Årsaken til de spesielle fargene er visstnok at strømmene i to hav møtes akkurat her. Det skaper et helt spesielt liv i havet. Og det vises på fargene. Og de ER spesielle; havet virkelig lyser i ulike grønntoner, i dyp-blått og turkis. Fantastisk. Slik ser man bare i turistkataloger med tungt masserte bilder. Her og nå VET vi at slike steder finnes i virkeligheten også, selv uten sol på.
Selv om vinden pisker nye regnbyger innover ferieøya vår, er ingen skuffet.
Kiting i lagunen
Så ser vi dem, helt oppe mot Stintino, men bare nesten ute i havet: To kiter suser bortover himmelen. 15 meter under henger et par lekeglade voksne i våtdrakter mens de skummer bortover det flate vannet. Det kites, og dét er aller best i et digert, naturlig avlukket basseng der bølgene ikke får plass til å bygge seg opp.
– Vi så denne lagunen fra veien. Det er ikke så ofte man finner slike steder, sånn som her, med god pålandsvind, en stripe strand som stanser brenningene og så helt flatt vann innenfor. Glimrende! sier Andrea, mens han slipper kiten forsiktig ned sidelengs mot vinden. Det er mye krefter i en slik kite hvis den går galt ned, men det er ikke noe problem, sier han. Moro for store unger i gråværet. Og våte blir de jo uansett.
Bilder fra Nordvestkysten - Klikk!
Bli kjent:
Nordvestkysten i Sardinia
