Bibbona - Vestkysten
Hos brennheite PepeRita
Bibbona i Toscana
Bibbona - Hos brennheite PepeRita
Det bugner av kruttsterke farger i åkeren til PepeRita. Rita er Italias ubestridte chili-dronning - "La Regna di Peperoncini".
Ukjent
Peperita tente så sterkt på disse spesielle vekstene at hun begynte å dyrke dem, men mer enn det. Hun måtte også lære å bruke dem, men hadde ingen å lære av. Dette var upløyd mark; nå er hun en av de som kan aller mest om chili, kanskje i hele verden. Og chili er mye mer enn man skulle tro.
– Men det gjelder å holde tunga forsiktig rett i munnen, å vite hva man gjør, sier Rita Salvadori og tar oss med ut i det aller helligste: Åkeren. Chililand!
– De røde her med striper er veldig snille, men de som ser ut som tomater der borte er vanvittige. Illsinte! forteller hun og studerer en hissigpropp med en blanding av lidenskap og respekt i øynene.
Fargerikt
De står godt til hverandre, Rita og chiliene – eller «peperoncini», på italiensk. En flott dame med svart hår, bestemte øyne og knallrøde lepper – kledd i sterke farger. Ikke rart hun blir kalt PepeRita.
Midt i et frodig landskap, nær Bibbona midt på Toscanakysten, lever hun. Norske Anne-Karin Nordseth, som selv bor i Bibbona, har tatt oss med til et sted med århundre-gamle oliventrær, fiken og drueranker – i tillegg til all chiliene. Det slår oss at det må være enklere å være bonde her enn å bryte stein i Hardanger.
Rita viser oss en fantastisk krydderhage. Den startet som et par bed; nå har hun en langstrakt åker full av fargerik frukt. Beksvarte og tynne, runde og røde, gule, nesten hvite og skrukkete, noen knøttsmå, men i alskens farger på èn og samme plante. Noen er grønne eller oransje, andre har fine blomster.
Noen få er godt kjent, mange har navn, men svært mange har hun også måttet døpe selv eller hun må bare kjenne dem igjen på smaken.
Chili i alle farger og varianter, med styrke som går fra kjølig agurk til ....aahhrghh$%&#...gisp! En sterk opplevelse.
Ensom svale
– Det pussig, egentlig. De forskjellige typene ”peperoncini” kan ha en helt forskjellig, fin aroma. Det sterke er bare én ting, men aromaen er… herlig! sier hun, åpner en frukt, lukker øynene og snuser inn duften.
Rita Salvadori er lidenskapelig i det hun gjør. Man MÅ brenne for noe om man skal lykkes, sier hun. Anne Karin forklarer at det er slik å være gründer i Italia. – Her finnes ingen statlige støtteordninger, så man må klare seg selv.
Den største hjelpen har Rita fått fra kjæresten Luca. Anne Karin beskriver ham som en bare delvis frivillig prøvekanin. – Heldigvis har Luca en sterk tunge og er glad i kvass mat.
– Det er blitt mye eksperimentering på egen hånd både med plantetyper og smaker, sier Rita. Hun ler når hun tenker tilbake. – Kan du tenke deg? Bare det å finne ut hva man skulle prøvesmake på for å kjenne mest mulig av aromaen uten å bli helt lam i tunga underveis…?
Fasiten ble brød, med bittelitt av testkrydderet på.
Tungt å svelge
Vi får slippe inn. I et stort gammelt, hvelvet rom med murte arker fra 1500-tallet. Her er en deilig, søt-sterk lukt av langtørket mandarinskall, fiken og chili.
Det sitter gammel bondehistorie i veggene. Produksjonslokalet har egne, bittesmå avdelinger for maling, smaking, veiing, pakking – og en egen tørkebod i et hjørne.
Nesa kiler, kommenterer jeg. Mer enn kiler! Nesa småklør og renner! Men øynene føles tørre..?
– Chili er sterkt, og det er chilistøv i lufta. Men man venner seg til det, ler Rita.
Rita bruker munnbind, hansker og er vant til å myse med ett øye ad gangen når hun håndterer de kruttsterke fruktene av sitt livs valg.
Jeg kremter. Småhoster. Nybegynneren begynner å merke presset. Likevel kommer Rita med stadig nye bokser, krukker og kurver vi må snuse oss gjennom.
Så det er sagt: Chili er så mangt, og de lukter fantastisk. Bare man ikke stikker hodet for nær nedtil et kar nykvernet salighet; da trenger man lufting.
Og Rita har helt rett i at de ulike chiliene har hver sin ulike aroma, selv om vi ikke klarer å skille mer enn en brøkdel av de duftene Rita maler ut om.
Erotikk
Folk nordpå Rema- og Rimi-berget får stort sett bare tak i cayenne og noen få andre chili-typer. Ute i Ritas åker står 250 sorter. Omtrent 10 meter for hver betyr cirka to og en halv kilometer krutt. Unger på slang bør er ikke noe stort problem.
– Vet man derimot hvordan man skal bruke dem, kan man krydre mat på en fin og følsom måte. Man kan få frem nydelige smaker som løfter en rett flere hakk.
– Disse har også en fin, erotisk effekt. Lyst til å prøve? lurer hun – uten at vi får vite noe mer om effekten.
Chilien kan brukes til alt fra kjøtt og grønnsaker til kaker eller sjokolade. Sammen med sin nærmeste nabo har hun eksperimentert frem nydelig fikenmarmelade, lette krydderblandinger og pecorino (sauemelkost) og ricotta med smak av chili. Han er en av Toscanas beste osteprodusenter. Og hun kombinerer chili med syltetøy og sauser.
Kreativiteten er det ingen ting å si på. Noen blir også til praktfulle, fargerike buketter og dekorasjoner som pynter opp ute.
Kakeflak
Rita har en fin nese. Kanskje hjelper det at hun er utdannet smaker. Ikke vinsmaker, men olivenolje-smaker. Her i Italia regnes faktisk en god gane og nese for olje som enda bedre enn å være vinsmaker. Jeg har bare en nese som renner, selv etter en god stund ute i friluft.
– Vi trenger smøring! sier Rita plutselig og henter noe fra et skap ut under porticatoen. Frem kommer en nypresset fikenkake. – Det er en slik som gamlekara brukte som energibombe ute på åkrene før i tiden, forklarer hun – bare at hun har gjort noen små, skjerpende justeringer.
Hun deler ut noen fine flak. Lekkert. Krydderet gjør fruktsmaken fyldigere på en ubeskrivelig måte.
– Dette er bare en test, understreker hun. Men det er slik det meste har startet. Ritas søster og venner har kommet hjem til lunsj, så hun dekker på med marmelader, oster, salami, honning,… – alt sammen med mer eller mindre chili.
– Det er gøy. Man må bare smake seg frem til riktig type, og om man så doserer riktig, får man frem den finfine aromaen fra bittelite grann chili. Spennende?
Bilder fra Bibbona - Klikk!
Bli kjent:
Bibbona i Toscana
