Vigo Di Fassa
Slentring i Heidiland
Dolomittene, Nord-Italia - Trentino
Vigo Di Fassa:
Slentring i Heidiland
Ut av kjempegondolen ovenfor Vigo di Fassa på vei. Vi er i Ciampedie, i Heidiland, på drøyt 2000 meter.
Bildegalleri
Fjell for alle
Stien går som en hvitgruset stripe ned mot skogen. Idun og Olav på 16 foran, Anita og jeg like bak. Allerede etter fem minutter passerer vi en annen rifugio. Atskillige fjellfolk i solveggen prater ivrig, noen har tydelig syklet langt allerede. Videre inn mellom høye grantrær, vi er alene. Nesten. For der kommer de, en familie med to barn, så vidt skolemodne, så et par med barnevogn – de måtte kanskje snu like borti her – et ungt par og så en storfamilie med bestemor ivrig pludrende midt i flokken – ingen synes visst stokk og 80+ er noe oppsiktsvekkende her på vel 2000 meter.
Italienerne har åpnet fjellheimen for alle, og da kommer alle. Heiser opp, stier som følger høyden i det bratte terrenget (og dermed slett ikke er bratte), brede og jevne stier som er lette å gå, – og så er rikelig av de mange gamle seterbygningene som bønder og gjetere brukte, gjort om til hütter.
Hütter med stil
Våre egne to unge rusler i vei der foran, studerer oppslag om naturfenomener, pussige blomster heller ikke vi har sett før og vinkelen på slalåmbakkene vi krysser.
En snau time gjennom skogen ser vi bare fjellene skikkelig i løypekryssene. Men så står vi der, godt inn mot de kilometerhøye, steile fjellveggene: Rifugio Gardeccia. Trodde vi, i hvert fall. Litt falleferdig, men vi er altså langt til fjells. Likevel: Noen minutter senere kommer Idun ut fra baren med fire cappuccino og litt tursnacks, alt er som det bør være.
Men bare noen få minutter etter avgang står vi foran den virkelige rifugio’n, et romslig tun med flere innbydende hotellstore hytter omkring. Her byr de på alt fra lekeplass til herremåltider og overnatting. Italienerne har stil over turisthyttene sine.
Så liten
Videre fra Rifugio Gardeccia er det brattere, mot Rifugio Preuss og Vajolet klatrer man fort opp over de siste treklyngene.
Brått føler jeg meg bitteliten. Alt er stort. Fjellveggen og de forrevne, bleke tindene opp til høyre, en kompakt vegg, siden av en brunlig bauta av et fjell frem til venstre. Og snur jeg meg, en herlig utsikt milevis sørøstover med grønne daler og flere brungyldne, enorme fjellmassiv.
Rundt oss på vei oppover ligger digre, nesten hvite steinblokker langs et sommertørt elveleie. Og foran oss ser vi så vidt målet: En hytte og et majestetisk kors helt utpå kanten av et stup, høyt oppe og fremme. Det er Preuss. Tydeligvis et naturlig sted å bygge hus.
Klatrer
– Se! Se, der borte! roper Idun. Jeg ser, men ser visst ikke likevel. – Der, midt utpå det tårnet til høyre! Jeg skanner fjellveggene for harde livet, og der, nesten utpå kanten av en lys søyle, kanskje bare et par hundre meter høy, er det to prikker, to mennesker, to klatrere. Det ser vågalt ut, men de er bare to av mange.
For, like etter møter vi to andre klatrere, altså trygt nede på stien vår. De står og peker i en helt annen retning, fremover mot veggen til venstre.
– Jada, vi har vært på toppen. I dag, ja. Sier den ene. Toppen av veggen han snakker om troner loddrett opp omkring 1000 meter over oss. Det ser ut som et 1000 meter langt, loddrett glipptak. – Det er et stykke opp, ja, men slett ikke så ille. Ikke farlig, det er fast fjell, sier han som en slags trøst. – Det er også mange ruter å velge, og de færreste er vanskeligere enn grad 5.
Kanskje ikke så ille, altså. Men hvem vet om hvilken gradering de bruker, den som går opp til 6, 8, 10 eller bare til 5. Det kunne selvfølgelig vært greit i tilfelle vi skulle la oss friste.
1. premie
Preuss er kommet nærmere, men er fortsatt høyt over oss. De tre andre ser på klokka, vi må jo rekke siste heis ned igjen til sivilisasjonen. Så, – de snur for en rolig retur, mens jeg gir gass opp de siste par hundre høydemetrene.
Man får renset bronkiene på en slik tur. Men betalingen er god. Hos Preuss på kanten av stupet er det et fantastisk skue. Jeg håper fjellklatrerne har tid til å nyte litt slikt på sine turer, det må være mektig. Det er som der nede hvor vi pratet med klatrerne, bare enda større, naknere, luftigere, villere. Mye villere.
Og her oppe kan man altså bo, her på Preuss eller den Rifugio Vajolet like innenfor, med både dusj, do, mat og god drikke omtrent på høyde med Galdhøpiggen. Det kryr da også av glisende klatrere som gestikulerende oppsummerer dagens dont, uten antydning av påslag og overdrivelser, antar jeg. De skulle bare visst hvilket slit det er å løpe opp til Preuss-hütta. Men jeg sier det ikke til noen. Får heller ta det som en sjelden økt med høydetrening. Med premieutdeling på toppen. Dette var toppen for meg i dag.
Fikk du med deg disse?
Når Consiglio di Santis løfter gaffelen etter oliven, er det med forventning og høytid i blikket: De små fruktene gir olje, liv og ikke minst: Høytid.
Her er det hav på begge sider: Bare Baia del Silenzio, Stillhetens bukt, er god grunn til å returnere, om du ikke bare drar rett til Cinque Terre.
Sjøens Formel 1. Farten kan skremme en stakkar. Når vinden øker står det rett ut fra et smalt skrog høyt over vannet i katamaran-seiling.
Bli kjent:
Vigo Di Fassa i Trentino
Anita Salamonsen og Kjetil Grude Flekkøy
Vi har bodd og reist med familien rundt i Italia over en årrekke.
På Dolcevita.no har vi samlet noen av opplevelsene våre helt tilbake fra 1999, da vi også startet nettstedet.
Siden 2022 har vi hjulpet nordmenn å kjøpe og selge boliger i Italia, gjennom
casaitalia.no
Ved å legge igjen kommentarer, godtar du våre personvernregler.