Rundt Sassopiatto 2

Utrykning

Her oppe er man bitte liten. På begge sider rager gyldne fjellvegger mange hundre meter til værs. Det vil si; den ene skinner gyllent i sola, mesteparten av den andre har neppe sett sol de siste par millioner årene. Og steinrøysa opp foran oss er stor og bred, men smalner inn langt der oppe, inn i en slags slukt eller juv. Alt er så mye større enn vi hadde ventet.

Oppover. Det blir kjøligere mens vi nærmer oss høyden for Galdhøpiggen. Den første bekken vi krysser sildrer da også ut av det som er restene av siste vinters snø. Temperaturen er alt annet enn sommerlig selv om vi skriver slutten av juli.
Og vi begynner å merke at vi har gått langt, og det blir stadig brattere. Men etter en stund nærmer vi oss endelig en hytte – og mulighet for full forpleining selv midt her i røysa. Problemet er bare at det allerede er gått en time, og at dette er bare den første hytta, slett ikke den gondolen går fra.

Pussig. Og enda pussigere: Bilhorn! Og hyling fra en motor på altfor lavt gir. Her?
Så kommer den, nesten hoppende på et elendig far av en vei. En lettbeint kar flyr foran og velter unna de skarpeste steinene. Det er en ambulanse på utrykning. Alpeitalienerne er forberedt på alt. Det viser seg at en gutt er blitt dårlig omtrent oppe ved steinrøyshytta. Noen har ringt 118, og de får hjelp. Greit å vite om vi selv må bakke ut.

På månen

Rifugio Vicenza: Vann, ja takk. Pluss en brus og to kaffe. Perfekt. Utsikten fra verandaen kan ta pusten fra en.
Men høydeanvisningen på hytteveggen forteller at vi bare har gjort unna halvparten av stigningen mot toppen. Og verre: Det betyr fortsatt over 300 høydemeter. Langsomt går det opp for oss at vi jo mistet et par hundre høydemeter bare på å runde nordsiden. De kommer i tillegg til de 500 vi la inn i tidsskjemaet. Det begynner å haste. Klokka er kvart over fire.

Videre opp ura og endelig: innover en flate. Det er et utrolig månelandskap. Nakent, vilt, bratt og vakkert. Og slitsomt. Vi får øye på et par klatrere høyt oppe i østveggen – langt opp til venstre for oss. De må ha tju’startet – kanskje bor de i hytta på toppen. De har sikkert tatt gondolen opp også. Garantert.

Foran oss er det én stigning. Jo nærmere vi kommer, jo høyere og steilere blir den. Idet stien endelig dreier oppover igjen, står ura nesten som en vegg foran oss. Noen sti ser vi ikke, bare et utydelig far.
– Det ER stien, mener Olav. Her er den! Påstår han. Men det er godt med drahjelp fra en frisksporter som tar ansvar. Uansett er det styggbratt. Og ura er bare småstein, løs og forrædersk. Men tross alt: Noen rødmalte merker på en og annen kampestein forteller altså at Olav har rett. Nå haster det veldig. Klokka nærmer seg fem.

Langspurt

Vi har flaks. Den siste kneika ER den siste, og Olav og jeg tar den siste langspurten innover snøflekkene i selve passet. Vi må bort til Rifugio Demetz – den på kanten av stupet – og til heisen før den stopper. Jeg er først, og jeg rekker det: Jeg rekker akkurat å se gondolene dingle – idet de stopper for dagen.

Game over.
Ti over fem.
Utallige små kabiner dingler stadig stillere i et par sytråder, lavt over stupet ned mot sivilisasjonen. Stopp.
– Kan vi ringe stasjonen der nede? prøver vi. Noen vinterkledde klatrertyper sitter på en terrasse over avgrunnen.
– Nei. De starter den bare i ytterste nødsfall. Sorry. 2700 meter over havet. 6-700 meter over platået der nede. Sola daler, det er slutt på sommeren. 8-10 grader, på kanten av et stup, omgitt av stein, is og så denne rifugioen med terrasse.
Vi er tomme for krefter. Og for kontanter. Vanskelig å bestikke noen da, tenker jeg. Men kapitulere?

Nødhjelp

Neida, vi er ikke virkelig i nød. Disse fornøyde klatrerne feirer altså dagens økt, på terrassen med hver sin øl, og det er ei hytte her med folk i. Her er gjestfrihet. Man KAN til og med overnatte her, helt på kanten.
Løsningen er mat! Vi singler sammen det vi har av mynt og småsedler og sier noe sånt som ”Hei, vi er sultne. Hva for noe godt kan dere lage til oss for dette?”

”Dette” er ikke så mye, så overnatting måtte eventuelt skjedd på krita, men her er bare smil, varme og velvilje, og aldri har en minestrone smakt så godt. Og aldri har vi hatt en slik orkesterplass til selveste majesteten blant Dolomittene, La Marmolada. Bautaen er en av de mest enorme steinformasjonene i alpene, nå lyser den matt gjennom kveldsdisen. Og selvfølgelig kneiser tanngardene av andre dolomitter langt ut til begge sider. De ser annerledes ut her oppe fra toppen. Nesten toppen, i hvert fall. På begge sidene av skaret som vi har klatret oss gjennom er det topper på godt over 3000 meter, den høyeste på 3400. Det ville vært stas å komme helt opp.

Velvilje, ja, vi fikk til og med oss et par sjokolader som niste. – Det er ikke så ille som det ser ut til, bare ta det med ro nedover, sier Signore Demetz. Vi får kalle ham Toni. – Dere rekker greit ned før det blir mørkt. Hvis dere er fra Norge, er dere vel vant til bratte fjell?

Utfor stupet

Ved første blikk ser vi ikke stien, ikke fordi den er utydelig, men fordi den går så umulig bratt nedover. Men folk har gått her før. Og de første meterne går ganske greit, bortsett fra at bratta her er like fordømt løs som det siste skaret opp til Demetz. Hvert skritt utløser små skred, og vi må gå – klatre – ut til siden for hverandre om ikke de nedenfor skal bli truffet. Og det er lang vei ned.

Heldigvis blir stien  etter hvert mindre røys og mer sti, og vi kan slippe på litt. Bare lårene holder, skal vi nok komme ned, selv om jeg fortsatt er støl etter løpeturen et par dager før.
Men plutselig dukker det opp noe, ja, bokstavelig talt bare dukker opp mellom steiene 10-12 meter borte: Et lite, brunt hode, en lodden kropp og et par mørke øyne som kikker nysgjerrig mot meg. Murmelfar lurer vel på hva i all verden jeg driver med. Og vi som har hørt om murmeldyr så mange ganger, men aldri sett et. Her står herr Murmel nesten ved siden av meg og kikker. Ikke stikker han av heller.
Jeg roper de andre bortil, og de er minst like begeistret som meg. Artig fyr, denne tassen.