Lipari: Varme fra vulkan-øyene

Lipari - Dolcevita.no
Lipari - Dolcevita.no
Lipari - Dolcevita.no

En perlerad av heksegryter, fulle av gjestfrihet. Fargerike vulkaner med hver sin atmosfære – i dobbelt forstand. Eoli-øyene er både veldig varme og helt annerledes.

Treff en innfødt, spør om en lokal spesialitet, og du risikerer å bli invitert hjem for å smake. Treff to innfødte, spør om veien, og du risikerer å bli stående. Man har da altfor mye å snakke om, og alltid god tid. Gå inn på en bar og forsøk å bestille un caffè, og du risikerer å se ferdig et TV-program sammen med barkeeperen før han er i gang. Hvis det ikke er så fint vær at han har tatt fri. Man kan lære å ta livet litt mer rolig, her på Lipari. 

Finn sted å bo

Hotel Tritone Lipari

Hotel Tritone Lipari har et spa og velværesenter med basseng og boblebad med vann fra den nærliggende vulkanen. Du kan bestille gratis transport tur-retur hydrofoil-havnen og Canneto-stranden.

Hotel Carasco

Hotel Carasco ligger bare 700 meter fra Lipari sentrum, og har en eksklusiv beliggenhet ved sjøen, i nærheten av Marina Cortas sentrale torg. Hotellet kan skilte med et utendørsbasseng og en tradisjonell restaurant.

Hotel Mea

Hotel Mea ligger 500 meter fra havnen i sentrum av Lipari. Hotellet har eolisk restaurant, basseng med vannmassasjestråler og sjøutsikt. Rommene er utført i maurisk stil og har møblert terrasse eller balkong.

Leilighet: Residence Hotel La Giara

Residence Hotel La Giara har en rolig beliggenhet, og tilbyr en blomsterhage med basseng samt boenheter med selvhusholdning og balkong eller uteplass. Du finner Lipari havn kun 5 minutters gange unna.

Lipari - Dolcevita.no

Vulkanglass og -farger

– Det er som en drøm. Her vil jeg bo, erklærte både Idun og Anita ganske snart etter at vi var kommet til Lipari. Øya ligger som nummer to ut fra Milazzo – etter Vulcano, men før Salina, Filicudi og Alicudi. Nordover ligger Panarea og Stromboli – til sammen Eoli-øyene.

Fra hydrofoilen kan man lett se røyken fra randen av det gamle Vulcano-krateret. Den er bare så vidt i live, bare nok til at man kan svi føttene om man trår feil, eller ta et bad i varm gjørme oppe i høyden. Eller i sjøen; her er et område sperret av så ivrige svømmere skal unngå å bli skåldet. En kort stopp der, får man uansett. Straks etter suser man inn til Lipari, hovedstaden på øya Lipari.

Mauro ville vise oss øya. Opp forbi Pianoconte der etruskere, tyrkere, normannere og andre har funnet ut at her, akkurat her var det greit å bo. Flatt, lavt og godt beskyttet fra vesthavet. Videre opp til Quatrocchi, der man kan se nesten hele Vulcano, ungen Vulcanello og søylene i havet utenfor, der lavaen må ha størknet idet den styrtet i havet. Ned et geitetråkk, mellom kaktuser, lavablokker og blomster. Mauro var ingen skvetten sjåfør.

Vi fant et oppkomme av røde, gule, hvite, brune og lilla mineraler. Jordas indre må være et fargerikt sted. Man tror ikke helt at det er mulig før man har sett kveldssola få fargene til å gløde.

Fra den gamle, greske kirken i Quattropani så vi kveldssola legge Salina i skygge, med Filicudi og Alicudi bak. Ungene helt der borte fra tar hurtigbåten halvannen time til skolen på Lipari hver morgen. De bor spredd, som på øyene i Nord-Norge før i tiden.
Mauro viste oss også et helt steinbrudd av fjærlett pimpestein og en strand med svart lavaglass. Rikelig til å fylle en romslig settekasse før dagslyset forsvant.

Hjem på kjøkkenet

Vi traff Nido på tur i byen. Han inviterte oss hjem. Han var stolt av øya, maten og hva foreldrene hans fikk til på gammel-liparisk vis. Inn bak en eldgammel tredør på huset oppe i bratta, skjulte det seg velbrukte vintønner.

– Denne vinen er gammel, …men denne kan vi smake på! Den er fra siste vendemmia, sier Nido Picone. ”Pappa” kommer akkurat inn, får klar beskjed og triver tak i en plastkanne. Han trekker spunsen så vi får fylt en flaske. – Den beste som finnes! sier han med et stort smil. – I hvert fall for meg.

Mamma plukker ut et par stykker brød som ligger til tørk i en altfor stor vedovn og inviterer oss opp på kjøkkenet. Vi må smake på gigi-en, en slags småkaker som bare lages i karnevalstiden midtvinters. Og noen hjemmelagde rosiner, auberginer fra hagen og så most-kaka. – Dét har dere aldri smakt før, vel? spør Mamma. – Den er ganske sjelden, selv her på øya: Nido skjærer av et rørslig stykke av en svart, hard-seig plate. Den er laget av innkokt overskuddsaft fra vinpruksjonen. Innkokt avfall, om du vil. Kanskje ikke så rart om enkelte nøler?

Svaret er at ”mostkake” smaker som en fruktig, ikke altfor søt lakris. Noe helt spesielt som vi aldri har smakt før, og som neppe finnes i noen butikk. 
– Dette er fattigmannskost. Krigsmat, forklarer Mamma.
De byr på husets egen vin, olje og brød av mørkt, hjemmelaget mel, crusca og litt rosiner. Også de er selvfølgelig fra durerankene ute i lia. De forteller om tidene som er blitt hardere etter at euroen kom, om politikere som ikke bryr seg om annet enn seg selv og å bevare systemet som det er, og de rister på hodet over de unge som ikke bryr seg om å lære de gamle måtene å lage god og sunn mat på Lipari-vis.

Cucina vulcana

Det gjelder særlig hvis du kommer i lavsesongen. Før juni og etter september. Da slipper man alt maset, og et minst par måneder på hver side er fortsatt alt åpent. Nå i februar er det rolig. Mange arbeider med vedlikehold. Filippo Bernardi har chefet på Ristorante Filippo i over 40 år. – Vi har så mye godt å by på. Ikke bare i restauranten, men på øya. Det kommer bare an på sesongen hva du får, sier han. Bernardi forteller om fisk, om hjemmedyrket oregano, tomater, olje og vin. – Har du smakt kapersene våre? Vulkanjorda gjør dem også helt annerledes enn andre steder. Bare kjenn! De er jo store, og – er de ikke fulle av smak? Mye mer enn bare salt, slik som fabrikk-kapers ellers er, sier han og gir oss en stor pose kapers med.

Filippo forteller om vulkankjøkkenet, om mynte og vill-artisjokk, fiken, rosiner, amosto og… – Og, her, denne får dere ikke tak i så lett, slår han fast og langer over en flaske. Liparisk malvasia. Søt, lys hetvin. – Etterspørselen er mye større enn produksjonen. Men så er den jo god, da.

Rolig liv

Formiddag. På havna i sentrum har fiskerne forlengst levert dagens fangst. De har ryddet båtene og de siste holder på å greie ut nettene sine sammen med ungene. Man kan se alt oppe fra den gamle borgen, høyt oppe over byen. Egentlig var visst borgen bygd av Barba Rossa, selveste Rødskjegg. Men den er ødelagt flere ganger, og siste utgave stammer fra 1800-tallet. Til og med greker-teateret der inne er bare vel 30 år gammelt. Men utsikten er fortsatt fantastisk. Nordøstover havet mot Panarea og Stromboli, men mest over Liparis lille hovedstad.

Det er en liten by å gå seg bort i. Gatene er enkle, men i tillegg kommer utallige stier og smug som utgjør det egentlige gatenettet. Og så er det alle fargene. Liparere har ikke vært skvetne og maling-forhandleren må ha hatt gode dager. Resultatet er en herlig, hyggelig liten by. Der du plutselig kan få et foredrag om hvor fantastisk det ville være om Berlusconi kom tilbake, om priser, hyggelige og ikke så hyggelige turister og så videre. Vi spurte en gammel kar om veien, og så var vi i gang.

Kart

Hotell

Bestill evt. på nettsidene til Booking.com...

Se flere reisetips...

Leie bil
Buss - Tog
Ferger - båt
Praktisk
Været
Apper

Leave a Comment