Vulkanglass og -farger
Vi fant et oppkomme av røde, gule, hvite, brune og lilla mineraler. Jordas indre må være et fargerikt sted. Man tror ikke helt at det er mulig før man har sett kveldssola få fargene til å gløde.
Fra den gamle, greske kirken i Quattropani så vi kveldssola legge Salina i skygge, med Filicudi og Alicudi bak. Ungene helt der borte fra tar hurtigbåten halvannen time til skolen på Lipari hver morgen. De bor spredd, som på øyene i Nord-Norge før i tiden.
Mauro viste oss også et helt steinbrudd av fjærlett pimpestein og en strand med svart lavaglass. Rikelig til å fylle en romslig settekasse før dagslyset forsvant.
Tittelbildet helt øverst er et slikt stykke lavaglass.
Hjem på kjøkkenet
Vi traff Nido på tur i byen. Han inviterte oss hjem. Han var stolt av øya, maten og hva foreldrene hans fikk til på gammel-liparisk vis. Inn bak en eldgammel tredør på huset oppe i bratta, skjulte det seg velbrukte vintønner.
– Denne vinen er gammel, …men denne kan vi smake på! Den er fra siste vendemmia, sier Nido Picone. ”Pappa” kommer akkurat inn, får klar beskjed og triver tak i en plastkanne. Han trekker spunsen så vi får fylt en flaske. – Den beste som finnes! sier han med et stort smil. – I hvert fall for meg.
Gigi
Mamma plukker ut et par stykker brød som ligger til tørk i en altfor stor vedovn og inviterer oss opp på kjøkkenet. Vi må smake på gigi-en, en slags småkaker som bare lages i karnevalstiden midtvinters. Og noen hjemmelagde rosiner, auberginer fra hagen og så most-kaka. – Dét har dere aldri smakt før, vel? spør Mamma. – Den er ganske sjelden, selv her på øya:
Nido skjærer av et rørslig stykke av en svart, hard-seig plate. Den er laget av innkokt overskuddsaft fra vinpruksjonen. Innkokt avfall, om du vil. Kanskje ikke så rart om enkelte nøler?
Kortreiste rosiner
Svaret er at ”mostkake” smaker som en fruktig, ikke altfor søt lakris. Noe helt spesielt som vi aldri har smakt før, og som neppe finnes i noen butikk.
– Dette er fattigmannskost. Krigsmat, forklarer Mamma.
De byr på husets egen vin, olje og brød av mørkt, hjemmelaget mel, crusca og litt rosiner. Også de er selvfølgelig fra durerankene ute i lia. De forteller om tidene som er blitt hardere etter at euroen kom, om politikere som ikke bryr seg om annet enn seg selv og å bevare systemet som det er, og de rister på hodet over de unge som ikke bryr seg om å lære de gamle måtene å lage god og sunn mat på Lipari-vis.
Cucina vulcana
Det gjelder særlig hvis du kommer i lavsesongen. Før juni og etter september. Da slipper man alt maset, og et minst par måneder på hver side er fortsatt alt åpent. Nå i februar er det rolig. Mange arbeider med vedlikehold.
Filippo Bernardi har chefet på Ristorante Filippo i over 40 år.
– Vi har så mye godt å by på. Ikke bare i restauranten, men på øya. Det kommer bare an på sesongen hva du får, sier han. Bernardi forteller om fisk, om hjemmedyrket oregano, tomater, olje og vin. – Har du smakt kapersene våre? Vulkanjorda gjør dem også helt annerledes enn andre steder. Bare kjenn! De er jo store, og – er de ikke fulle av smak? Mye mer enn bare salt, slik som fabrikk-kapers ellers er, sier han og gir oss en stor pose kapers med.
Filippo forteller om vulkankjøkkenet, om mynte og vill-artisjokk, fiken, rosiner, amosto og… – Og, her, denne får dere ikke tak i så lett, slår han fast og langer over en flaske. Liparisk malvasia. Søt, lys hetvin. – Etterspørselen er mye større enn produksjonen. Men så er den jo god, da.
Rolig liv
Formiddag. På havna i sentrum har fiskerne forlengst levert dagens fangst. De har ryddet båtene og de siste holder på å greie ut nettene sine sammen med ungene. Man kan se alt oppe fra den gamle borgen, høyt oppe over byen.
Egentlig var visst borgen bygd av Barba Rossa, selveste Rødskjegg. Men den er ødelagt flere ganger, og siste utgave stammer fra 1800-tallet. Til og med greker-teateret der inne er bare vel 30 år gammelt. Men utsikten er fortsatt fantastisk. Nordøstover havet mot Panarea og Stromboli, men mest over Liparis lille hovedstad.
Fargerike
Det er en liten by å gå seg bort i. Gatene er enkle, men i tillegg kommer utallige stier og smug som utgjør det egentlige gatenettet.
Og så er det alle fargene. Liparere har ikke vært skvetne og maling-forhandleren må ha hatt gode dager. Resultatet er en herlig, hyggelig liten by. Der du plutselig kan få et foredrag om hvor fantastisk det ville være om Berlusconi kom tilbake, om priser, hyggelige og ikke så hyggelige turister og så videre. Vi spurte en gammel kar om veien, og så var vi i gang.
