Alessandra er stolt av La Mortella, som hagen heter. Det var den engelske komponisten William Walton og kona hans Susana som fant stedet, og særlig Susana sørget for å bygge opp hagen. Siden 1992 har den vært åpen for publikum, og man kunne stadig treffe Lady Susana Walton her, nesten helt til hun døde 83 år gammel i mars 2010 (en knapp uke før vi skriver dette). Nå har Alessandra Vinciguerra ansvaret.
Bregnetyver
– Disse må vi passe godt på. Er de ikke flotte? spør Vinciguerra. Hun peker på noen underlige, grønne trær med noen pussige, kålaktige utvekster på stammen, ingen greiner, men en rik krone sju-åtte meter oppe. De legger fiskedammen ved siden av i dyp skygge. Dette er den selve ur-planten i samlingen, får vi vite. – Dette er kjempebregner. Slike planter dekket mye av jordkloden for mange millioner år siden. Sannsynligvis var noen over dobbelt så store som dette. Nå finnes det bare ganske få av dem.
Men fordi de er så spesielle, er de også utsatt for tyveri.
– Flere ganger har småplanter eller skudd forsvunnet, og flere ganger har vi oppdaget at folk har slikt for salg, forteller hun. Plantene er selvfølgelig mye verdt, så når noe forsvinner, sendes det ut en internasjonal advarsel, gjennom et slags biologisk interpol. Flere er blitt avslørt og tatt.
– Det er forresten morsomt å tenke på at rester av disse bregnene er blitt til olje etterpå. Plantene fylte atmosfæren med oksygen den gangen. Nå fyller folk bensintanken med restene.
Tyskere og barn
Mens Alessandra forteller om yndlingene sine, passerer trillebårer, trucker, arbeidsfolk, byggematerialer og utstyr hit og dit. Parken skal snart åpne for sesongen, men fortsatt skal mye på plass. Bananpalmer, liljer, fontener, et lite kapell og ymse pussige vekster – dette er bare noe av alt som må være på stell før hovedporten igjen kan åpnes.
Vi går opp den stupbratte fjellsiden, på rullestolvennlige stier. Her trives svære aloe vera, kapers, trær vi ikke kan uttale navnet på, og altså lotus- og krydder-blomster setter farge på den gylne, porøse fjellveggen.
– Her kan en del holde på hele dagen. Særlig tyskere liker å slå seg til her for å tegne eller lese, forteller hun. – Men det morsomste er unger! Særlig unge tenåringer kan komme hit og bare være sånn passelig interessert. Så går det en liten stund, og så ser man at de fryder seg. Selv de synes det er fantastisk mye flott å se.
Den eneste regelen er at barn må gå sammen med voksne. Det er mange skjøre skapninger her i hagen.
Sang og musikk
Helt oppe på toppen: Utsikten over jungelen, byen Forio, fiskebåtflåten, bukta og blånene vestover Middelhavet – det er herlig. Brisen står inn, det lukter av ukjente blomster. Her er ”fjellet”, naturen som hører til her oppe og så konsert-amfiet. Å oppleve en konsert med disse kulissene, må være en opplevelse fullt på høyde med Peer Gynt ved Golåvatnet, tenker jeg.
– Vi inviterer stadig musikere hit. En del får bo, øve, lære og holde konserter her, sier Alessandra Vinciguerra. Parken har lenge sponset unge talenter; en komponist bak hagen betyr også kulturopplevelser. William Waltons gravstein – med asken inni – står forresten også på utsiktspunktet her oppe.
Froskene
Og dessuten: Her oppe er den japanske hagen med den lille pagoden, de små dammene og alle froskene.
– I juli spiller de opp igjen. Da er det parringstid, forklarer Alessandra Vinciguerra: – Under konsertene synger froskene med alt de kan. De har nok dessverre ikke helt gehøret for å passe inn i musikken. Selvfølgelig er det moro, men når de tar av som verst, må vi ha to mann til å slå i vannet med bambusstenger. Da roer de seg. Jeg tror ingen andre konsertarenaer har sitt eget froskekor.
PS: I disse dager er også Susanna Walton gravlagt her oppe på toppen, i samme stein som sin mann, slik hun ønsket.
Det er verdt et besøk i hagen La Mortella på Ischia.
