– Grekerne gravde akvedukter her for over 2500 år siden. De fylte sisterner med ferskvann, forklarer Vita Yakimovich. Hviterusseren er guiden vår i dypet.
”Il Tufo”, sandsteinen, er nemlig helt spesiell: Lett å hogge ut og bearbeide, men likevel sterk og holdbar. Dermed har man gjennom århundrene gravd kilometervis med ganger og haller. Under den andre verdenskrig ble mange tuneller, trapper og haller utvidet for å sikre napoletanerne tilfluktsrom.
– Tunellene strekker seg helt fra foten av Vesuv.
Basseng
– Dette er ikke for pyser! sier hun plutselig og tenner en lang rekke stearinlys med en blåselampe. – Husk å holde til høyre!
Inn gjennom noe som mest likner en sprekk i fjellet. Det er smalt. Snart må selv en ikke altfor bredskuldret nordmann kreke seg sidelengs innover med knekk i knærne. Lysstubben lyser bare opp den nærmeste meteren frem til nestemann. Ekkoet er borte; det er for trangt. Vi hører bare skrittene og subbingen av klær fra de aller nærmeste. Ingen grunn til å snakke om klaustrofobi, fjellet nok står støtt og stille, og guiden ville vel ikke dratt oss inn her uten en snuplass lenger fremme… Ingen grunn til panikk! Ikke særlig smart heller.
Så skimtes lys, og sekunder senere står vi i en diger hall. Guiden gliser. – Alle er med?! Opptelling. Jo, da. Foran oss blinker det i et krystallklart basseng. En amfor henger fra et hull i taket. Kanskje er det dagslys vi skimter der oppe.
– Over oss sto det en villa. Her kunne romerne en gang heise kaldt, friskt vann rett opp i huset, sier Vita. Dette huset er vakkert selv på undersiden, tenker jeg.
Snek unna søpla
Akveduktene fungerte helt til 1860-tallet. Så sent som på 1700-tallet ble det fortsatt ledet inn nye elver som vanntilførsel. Det fantes brønner og sisterner på eller under både piazzaer, kirker og i private hus. Men da det brøt ut en koleraepidemi i 1864, var det slutt. Napoletanerne måtte hente vann på andre måter.
– Tunellene er faktisk mye større enn de ser ut til. For på 1880-tallet begynte napoletanerne å dumpe avfallet sitt ned her. Vi går på omtrent fire meter med søppel, forteller guiden. Det var selvfølgelig ulovlig. Og da 2. verdenskrig kom og de trengte tilfluktsrom, fikk de det travelt. – Eneste løsning var å dekke til alt sammen med sement.
– Vi skal i teateret! Vita Yakimovich peker på et lite skilt ved en enkel tredør midt i en trang bakgate. – Faktisk står vi midt i det.
Innenfor døra står vi i en stue med en gammeldags seng. – For noen få år siden bodde det en gammel dame her. Og… – guiden skyver senga rett inn i veggen og drar i et tau: – Og her er vinkjelleren hennes.
Plass til 6000
Ned en smal trapp: Der det før var gipsvegger, strekker det seg en hvelvet, bred gang ut til begge sider. – Signoraen hadde ingen anelse om at vinkjelleren hennes var en del av passasjen bak scenen i et gammelt romersk teater. Teateret var digert. Da det ble bygget på 100-tallet, ga det plass til 6000 tilskuere. Ikke helt som Colosseum med minst 50000, men likevel…
Videre, en etasje ned, en kjeller som er mindre flott, men også en del av teateret.
– Man må bruke fantasien litt. Teateret her strakte seg i en bue over hundre meter ditover, med søyler og bueganger, tegner hun. – Det var slik de bygde teatre på den tiden.
Toalett og BB
Videre gjennom romerske ruiner – som er vunnet tilbake fra moderne ombygginger: Ett rom har vært garasje og verksted, et annet en del av en kafé og ett har vært toalett.
– Dette tar tid. Vi må jo kjøpe tilbake litt og litt, forklarer Vita Yakimovich. Siden teateret ble ”avslørt” hos signoraen med vinkjelleren for 25 år siden, har de funnet nye deler der de nødvendigvis måtte være. Ute i byen har ikke teateret vært synlig siden en gang på 1500-tallet. Den siste delen de hentet tilbake, var et ”Bed & Breakfast” inntil for sju år siden. Nå er det en kombinert ”her var det teater”-visning og presepe-utstilling.
På Google Earth
Ute på gata, der en travel bilist akkurat klemmer seg forbi oss, mot kjøreretningen, peker guiden ut et par buehvelvinger og også en svær vegg som buer seg i en sving bortover gata.
– Bare noen mindre deler av teateret er faktisk synlig i dag, enda så stort og flott det må ha vært, forteller Vita. Mesteparten av praktbygget er redusert til grunnmurer, eller folk har tatt materialene for å bygge nye hus oppå. Svært lenge var det også slik at napoletanerne etter loven måtte fortette; de måtte bygge inne i bykjernen. De bygget byen videre opp i høyden, så å si i enda et lag.
– Men du KAN fortsatt se hele teateret, sier hun og ser på flokken av turister rundt seg. – Teateret var så stort at du ganske lett kan se D-formen på Google Earth. Prøv selv!
(Så prøv, i sirkelen mellom Via Pisanelli og Via San Paolo)
Napolis underverden er større enn selve byen. Mye av det vil aldri bli gravd ut, men grekerne sørget heldigvis for å gjøre kilometervis av ganger tilgjengelig for oss.
Nybyen: Nea Polis
Det startet selvfølgelig med grekerne. I sin storhetstid (med Magnae Grecae) bygde de en liten by et stykke inn i Napolibukta. Etter hvert ble livet for vanskelig der, så de anla en ny by – ”Nea Polis” – litt lenger opp i nordvest. Det var starten på Napoli. Grekerne bygde så bra, så stødig stein på stein, at kløktige romere bare bygde videre oppå dem. Og dermed fikk Napoli sitt første ”opprykk”. I dag er ”Nybyen” den virkelige gamlebyen under Napoli.
Køordner
Lagene kan du selv se for eksempel under kirken San Lorenzo Maggiore, et stykke inn fra havna i Napoli: De greske rommene i dypet kommer man ikke så lett til, men oppå finnes gulv av romersk mosaikk, butikker med salgsbenker og krukker, en nedlagt restaurant (med en tydelig take-away-disk) og vegger av sirlig rutemønstrede murer. Og:
– Her var skattekontoret, forklarer Daniela Guarracino. Guiden har tatt oss med bortover en romersk hovedgate med solid brolegging, butikker og boder. Langt over oss myldrer gatelivet i det moderne Napoli. Hun peker på en kraftig kant som står opp fra fortauet og lager en smal passasje langs veggen. – Den er laget for å holde orden på folk, en køordner, sier hun. – Romerne var nok ikke noe flinkere til å stå i kø enn vi italienere er i dag!
Graver ennå
Hun tar oss med gjennom vaskerom der de vasket med aske og urin. (Kamelurin var det mest kostbare og ble til og med brukt som betalingsmiddel og også skattelagt.) Hun viser rør av terracotta, en enorm vanntilførsel fra en av akveduktene og mer mosaikk.
– Jo mer smårutet og detaljert den var, jo flottere og mer kostbar var den. Noe av utgravningene ble gjort for bare noen få år siden. Det går sakte, for det er alltid en fare for at murer kan rase. Også derfor er alle bildene og gjenstandene herfra flyttet noen etasjer opp, til museet rett over denne delen av Nea Polis.
Løftes trinn for trinn
Napoli er blitt løftet trinn for trinn gjennom århundrene. Først bygde romerne oppå grekernes murer, så bygde romerne selv i flere lag. Også gjørme og stein som elvene fylte byene med ved hver storflom, har løftet byen. Og ført til at ufattelige mengder kultur fortsatt ligger bevart i dypet.
