Storkarsverk
Milano, det økonomiske lokomotivet i Nord-Italia: Her er nok kirker og museer til å holde deg opptatt en uke, men det byen mangler av prangende stas og monumenter, tar den igjen i livsglede. For byen har vært et fristed helt siden Keiser Konstantin ga de kristne deres første fristad her rundt år 400. Under de neste 1 000 års dynastier vokste byen seg mektig, men selv ikke Leonardo da Vincis krigsmaskiner kunne hindre at Milano ble tatt av franskmennene. Det var i 1499. Siden bygde de østerrikske Habsburgerne både teateret ”La Scala” og Brera-galleriet (der Napoleon fikk samlet Italias kunst), mens Mussolini blant annet bygde Milano Centrale – omtrent på størrelse med duomoen. Førsteinntrykket for tilreisende var og er viktig.
Rikt miljø
Hvis gull og fresker ikke er nok, ligger Quadrilatero d’Oro, det gyldne kvarter, for dine føtter like i øst. Klokkene på Babiola-kirken slo noen siste slag for oss før vi ga oss kapitalismen i vold: I Via Monte Napoleone og Via della Spiga har selv handleposene press. Gucci, Bulgari, Versace, Alessi, Prada, Cartier og Bally ligger samlet – så det blir lettere å finne noe til hverdagsgarderoben. Diskrete vakter i smoking åpner dørene.
Det er behagelig. Og det er hyggelig å treffe kjentfolk som Jeremy Irons (fyren liknet i hvert fall fælt!), damer i tigerkåper og bestemødre i stilren tweed. Lunt og koselig. Like hyggelig, men rimeligere er det i den smale rullesteins-gågata Via Fiori Chiari ved kunstnerkvartalet Brera. Her kan man også spise respektabelt i det som skal være en ekte vogn fra Orientekspressen. Eller bare rusle blant elegante etablissementer uten å risikere at kredittkortet går varmt ved første dragning. For alt er ikke så dyrt som det ser ut til.
Scala!
Castello Sforzesco er gamleslottet og et landemerke i byen, og huser blant annet noe av Michelangelos kunst. Gratis adgang. Parken innenfor er en fredelig lunge med koselige dammer, men dra dit på dagtid; ellers er den visstnok tilholdssted for narkomane og prostituerte. Og Napoleons triumfbue og hyllest til seg selv kan man også se på avstand.
Men like nedenfor: Det verdensberømte La Scala. Den prektige operaen med nesten unnselig fasade, men med 1 800 plasser i gull og rød fløyel. Billettøren forlanger 1 000-1 500 kroner setet, men det finnes utveier. På øvre balkong har de 160 ståplasser til snaue 50-lappen. Og der samles visstnok ”verdens mest kritiske publikum”. Verdt å ta med seg. – Vi har aldri fått tid. Det blir helst en rask tur rundt duomoen, sier Nicholas Wohl, emballasjeagent fra Oslo på tur opp foran La Scala. Reisende i folie, til pizza Grandiosa og ymse annet. – Joda, Grandiosa er litt italiensk, i hvert fall maskinene som pakker dem…
Natte-puls
Vi fikk heller ikke tid til Armani-butikken like ved, den med egen pub, og heller ikke Madonna delle Grazie, kirken med Leonardo da Vincis ”Nattverden”. For, det er tid for middag. Pizzeria! De finnes i et utall, og i ymse kvaliteter. Det er bare å spørre seg fram. – På kveldstid? Det finnes utesteder overalt. Og det er fint i Brera, der er det ofte lokale live-band og masse liv, sier Mauro, en egyptisk innflytter vi traff på ”Blu pizze mare”. Han serverte den milanesiske pizzaen med bunn omtrent som mager butterdeig. Pussig, men god. – Men dra ned til Ticinese og Navigli – nede ved kanalene og Porta Genova. Der skjer det!
På med pub til pub-sko, noen holdeplasser med metroen, og det er bare å fråtse i irske og andre puber, stive og avslappede barer, diskotek, cluber eller party-båter. For Milano er en gammel havneby langt her inne i innlandet, og selv i striregnet oser det stemning. Dette føles som selve boheme-strøket, noe man sikkert sanser enda sterkere på dagtid når antikvitetshandlene og kunstforetningene er åpne. Men bare kanalene; det er som om storbyen plutselig er flere mil unna.
Historie-fri
Milano er ikke byen du velger om du skal oppleve romerne og etruskertiden. Men det ga oss en følelse av puls og liv som knapt London har matchet. Og som sagt: Noe mer vennlig folkeferd enn i Milano, tror vi neppe finnes.
