Unik brønn
Det mest imponerende – og merkelige – er likevel et par hull i gulvet. Det merkelige er både at de kommer oppe fra dagslyset, som et rør av en takluke og så fortsetter ned gjennom gulvet, men også at de er så nøyaktige i formen. Et rektangel på omtrent 90×40 centimeter, nøyaktig skåret både over og under oss. Det imponerende er derimot dybden. 92 meter ned måtte de for å være nede i sikre vannårer.
Og det holdt bra. Én gang ble etruskerne her beleiret i to år uten å slippe opp for mat – men en fæl tørke satte en stopper for motstandskampen.
Ruller opp
Orvieto i seg selv er en slik by man gjerne vil bli lenger i. Man parkerer utenfor, nedi bratta, så å si, og tar underjordiske rulletrapper opp mot sentrum. Det er faktisk et genialt svar på spørmålet ”Hvordan gjør vi bysentrum rolig og bilfritt, men samtidig lett tilgjengelig for turister og andre?” De har gjort det samme i for eksempel Siena og Perugia. Sentrum, gamlebyen, består av gamle, romslige gater uten biler.
Her er det tre ting
Du ikke kommer utenom: Duomoen: Har du sett den i Siena? Duomoen i Orvieto er kanskje omtrent slik som seneserne ønsket seg sin, før de gikk tom for penger. Denne er også lysere – men ikke så flott dekorert som Siena-duomoen.
Isen: Det er mange isutsalg, og konkurransen er tydeligvis knallhard. Spar litt apetitt før du entrer byen.
Teateret: Dette er lett å gå forbi, men går du inn, får du se noe ganske annerledes enn La Scala. Teatersalen er én ting, med gallerier i flere etasjer, men også med et enormt, malt sceneteppe som en lokal kunstner malte på en måneds tid – for noen hundre år siden. Men få med deg siderommene. Du finner lett det gule og blå rommet, men alt det andre der, er det som virkelig gjør teateret til noe helt for seg selv, og noe som er verdt et besøk nettopp når det ikke er noen forestilling.
Vinkjeller og tilfluktsrom
Går du på restaurant i Orvieto og får en sval flaske fra vinkjelleren, kan den i virkeligheten bli hentet fra en gammel etruskerhule. Det finnes mange hus i Orvieto med slike rom fortsatt i bruk.
Under 2. verdenskrig var siste gang det ble gravd nye hulrom under byen. Forståelig nok har det vært forbudt siden lenge før det.
– Planen var kanskje å bruke det som tilfluktsrom, forteller Deborah. Det vet man ikke helt sikkert. – Det man vet, er at folk gjemte seg her. Og også at de kom på bedre tanker da bombene begynte å falle. Ingen var garantert mot at det samme ikke kunne skje med huletakene.
