Rask
Inn forbi et mystisk monter med det som ser ut som trefliser. En diger bunt med kvist. Og en utrolig, ram lukt som likner – pussig nok – lakris.
– Dette er lakrisrøtter, forklarer guiden. – De hakkes opp, og så presses eller vaskes essensen ut av dem.
Det ender som en leiraktig masse, bare seigere, og svart som tjære. Neste rom: Lakrismasse, valser, ruller og former. Massen oppi de siste er nesten glassaktig, steinhard.
Ferden går fort videre, akkurat som hos sjokolade-Wonka, inn i den virkelige fabrikken. Men, her venter ingen jungel med Humpa-Lumpa-arbeidere, bare en haug med lakrisrøtter, en uryddig kvisthaug som etter solid vårtrim av hekken hjemme nordpå.
Tungt og sterkt
Men inne dukker leira opp. Gamle, Wonka-aktige maskiner kverner ut massen, klemmer, elter, strekker, ruller og strekker massen igjen. Kara her ser ganske normale ut, men er absolutt spesialarbeidere. Få kan antakelig lakris som akkurat disse. Og strekkøvelsene går fort, så svetten driver. Massen må ikke få tid til å stivne.
Og bortest, smaksprøver: Små fliser av knallhard masse.
– Forsyn dere, avslutter guiden. – Men det er ingen vits i å ta mye.
Hvorfor? Det er bare å prøve: Kraftkost. Rent krutt. En smak som varer, og varer og varer – og neppe er for unger. – Ren lakris. Godt, ikke sant?
Medisin
Amarelli er en av noen svært få rene lakrisfabrikker i verden. De har holdt det gående siden 1731, da en Amarelli hadde funnet en ”søtrot”, eller liquirizia, som vokste vilt i bakkene der. De organiserte en gruppe som begynte å utvinne saften av det de mente var en helsebringende plante. Helt naturlig, skal det i hvert fall være.
Den skal være god for fordøyelsen og er blitt brukt til å kurere blant annet bronkitt, mage- og tarmproblemer.
Alvorlig syk
Men mann skal ikke overdrive. En mann som overdrev lakristyggingen sin og satte til livs bortimot en halvkilo om dagen i flere uker, ble alvorlig syk. Han svulmet opp i kroppen – igjen som hos Willy Wonka. Etter en turné til ulike leger, var konklusjonen klar, men uvaling: Mannen var lakrisforgiftet. Først tre måneder senere og 15 kilo lettere, var denne nordmannen frisk igjen. Et stoff i lakrisen hadde lurt kroppen til å tro at den hadde svært mye av et hormon som den da sluttet å produsere, og mannen fikk ødelagt hormon- og væskebalansen.
Sært, men sant. Jeg har snakket med ham senere, og han kom fra det uten varig mèn.
Ute fra fabrikken, fortsatt friske og fortsatt fulltallige (ikke som hos Willy W.) Turen går til butikken, der kaoset heldigvis har lagt seg. Skal vi ha med oss noen godsaker, må vi kjøpe. Willy så ikke etter noen arvtaker til fabrikken i dag.
