Rossano - Sørvestkysten

Willy Wonkas lakrisfilial

Rossano i Calabria

Rossano - Willy Wonkas lakrisfilial

Det var her i Rossano vi Willy Wonkas lakrisfilial. Støvete røtter blir deiget om til lørdagsgodt slik de har gjort det siden 1700-tallet.

Selv ute på gata er lukta fra fabrikken så kraftig at du ikke kommer unna. Inne blir støvete røtter deiget om til lørdagsgodt på samme måte som midt på 1700-tallet.

Det er som å vente på Willy Wonka for en tur inn i den mystiske sjokoladefabrikken hans. Det kryr av folk som roper og trenger seg på. Og akkurat som i boka, kommer de aller fleste bare til porten her hos Amarelli – eller kanskje til disken – med utallige varianter av lakris-godt og et par ekspeditører som stimer inn og ut med stadig påfyll.

Gullbillett

Bare noen få får slippe innenfor. Ikke de som har funnet gullbarren, men vi som vet at man må bestille plass. (Verre er det egentlig ikke, men hvor mange utlendinger klarer å ta en telefonbestilling på italiensk?) Så, horden som kriger om dagens aller upperste av pastiller, stenger, ruller, klumper eller snører – alt av lakris, selvfølgelig – de får bare styre på.

Vi andre med ”gullbillett” i hånda smetter inn en sidedør, og møter en smilende omviser - som forteller hvilke regler som gjelder. Og de skal ikke overtres. Vi som har lest Wonka-historien frykter det verste. Se, ikke røre. Lytt. Spør etterpå. Hold sammen. Ellers kan vel det verste skje.

Lakris Amarelli - Dolcevita.no

Amarelli har laget lakris siden 1700-tallet. Saft fra temmelig tørre røtter presses, eltes og strekkes og blir til... ja, ganske kraftig og rotekte lakris.

Rask

Inn forbi et mystisk monter med det som ser ut som trefliser. En diger bunt med kvist. Og en utrolig, ram lukt som likner – pussig nok – lakris.
– Dette er lakrisrøtter, forklarer guiden. – De hakkes opp, og så presses eller vaskes essensen ut av dem.
Det ender som en leiraktig masse, bare seigere, og svart som tjære. Neste rom: Lakrismasse, valser, ruller og former. Massen oppi de siste er nesten glassaktig, steinhard.

Ferden går fort videre, akkurat som hos sjokolade-Wonka, inn i den virkelige fabrikken. Men, her venter ingen jungel med Humpa-Lumpa-arbeidere, bare en haug med lakrisrøtter, en uryddig kvisthaug som etter solid vårtrim av hekken hjemme nordpå.

Tungt og sterkt

Men inne dukker leira opp. Gamle, Wonka-aktige maskiner kverner ut massen, klemmer, elter, strekker, ruller og strekker massen igjen. Kara her ser ganske normale ut, men er absolutt spesialarbeidere. Få kan antakelig lakris som akkurat disse. Og strekkøvelsene går fort, så svetten driver. Massen må ikke få tid til å stivne.
Og bortest, smaksprøver: Små fliser av knallhard masse.
– Forsyn dere, avslutter guiden. – Men det er ingen vits i å ta mye.
Hvorfor? Det er bare å prøve: Kraftkost. Rent krutt. En smak som varer, og varer og varer – og neppe er for unger. – Ren lakris. Godt, ikke sant?

Medisin

Amarelli er en av noen svært få rene lakrisfabrikker i verden. De har holdt det gående siden 1731, da en Amarelli hadde funnet en ”søtrot”, eller liquirizia, som vokste vilt i bakkene der. De organiserte en gruppe som begynte å utvinne saften av det de mente var en helsebringende plante. Helt naturlig, skal det i hvert fall være.
Den skal være god for fordøyelsen og er blitt brukt til å kurere blant annet bronkitt, mage- og tarmproblemer.

Alvorlig syk

Men mann skal ikke overdrive. En mann som overdrev lakristyggingen sin og satte til livs bortimot en halvkilo om dagen i flere uker, ble alvorlig syk. Han svulmet opp i kroppen – igjen som hos Willy Wonka. Etter en turné til ulike leger, var konklusjonen klar, men uvaling: Mannen var lakrisforgiftet. Først tre måneder senere og 15 kilo lettere, var denne nordmannen frisk igjen. Et stoff i lakrisen hadde lurt kroppen til å tro at den hadde svært mye av et hormon som den da sluttet å produsere, og mannen fikk ødelagt hormon- og væskebalansen.
Sært, men sant. Jeg har snakket med ham senere, og han kom fra det uten varig mèn.

Ute fra fabrikken, fortsatt friske og fortsatt fulltallige (ikke som hos Willy W.) Turen går til butikken, der kaoset heldigvis har lagt seg. Skal vi ha med oss noen godsaker, må vi kjøpe. Willy så ikke etter noen arvtaker til fabrikken i dag.

Gode steder

å bo i/ved

Rossano

  • Club Esse Costa dello Jonio - Rossano

    Club Esse Costa dello Jonio

  • Hotel La Villa

    Hotel La Villa

Bli kjent:

Rossano i Calabria

Anita og Kjetil i Dolcevita.no

Anita Salamonsen og Kjetil Grude Flekkøy

Vi har bodd og reist med familien rundt i Italia over en årrekke.
På Dolcevita.no har vi samlet noen av opplevelsene våre helt tilbake fra 1999, da vi også startet nettstedet.
Her finner du også bo-tilbud fra vår nære samarbeidspartner som vi virkelig kan anbefale.
Buon viaggio!

Scroll to Top