Arenaen
Campo, ja. Verdenskjent for palioene, kapp-rittene, i juli og august. De heldigste får også med seg gudstjenestene i forkant, der en prest i hvert kirkesokn – i hver contrade – tar deres hest til alters og velsigner den.
Men, hvorfor i all verden har ikke alle byer i verden sin Campo? Dette skrånende, skjellformede torget er den flotteste, vakreste, mest praktiske og mest brukte arenaen som finnes. Tror vi, i hvert fall. Full av liv! Campo skråner, som et slakt amfi, ned og inn mot fronten av rådhuset. Sett en scene der, og verdensstjerner eller lokale helter kan invitere på intim-konsert – som de har hatt masser av ganger. Den er den perfekte møteplassen for unge eller eldre, på picnic eller aften-promenade. Den er en fotballbane der ballen alltid triller mot mål (helt til Polizia Municipale jager unna urokråkene), og et sted å slikke sol, is eller skummet av en cappuccino. Slipper du løs et kobbel japanske turister, kan de avbilde hverandre i perfekt, smilende, litt ovenfra-og-ned-vinkel foran tårnet. Til og med dreneringen er perfekt.
Ablegøyer
Campo. Bare det å stå midt på plassen og se folk, bygninger, duene som nipper fra ulvene i fontenen eller ungdom som luner seg på solvarme, mur-brostein i et tids-bestandig mønster – dét er flott. Brått oppdager vi en kar. Han tar selv de beste på senga: Du kan rusle der i ro og mak og plutselig oppdage at han lenge har gått bak deg og hermet peking, smil, nikking og ojing. Og du som trodde at det var DEG folk smilte til.
Så smetter han inn på en restaurant. Vi ser han tigger mynt. En japaner over lunsjretten sin svarer med tydelig kroppspråk at nei, dessverre, han har iiiiingen penger. Så hva gjør vår mann med hatten? Han synes synd på stakkaren og legger igjen fem euro. Nå vet vi at også japanere kan rødme – og at vittig-tiggeren fikk med seg mer enn én femmer på veien ut.
Krangelen
Siena er byen med utallige kaféer, et stort sentrum nesten fritt for biler, med halvbratte, passe snirklete gater og en helt spesiell historie. For eksempel duomoen.
Kongerikene Siena og Firenze knivet om å bygge størst. Her skulle det vises muskler! Resultatet i første omgang var 1-0 til Siena: Florentinerne hadde bygd størst, men duomoen sto der uten kuppel i nesten 100 år – helt til en viss Brunuleschi fant ut hvordan den kunne bygges. Han fikk æren, selv om flere patenter fra landsmannen Leonardo fra Vinci var helt avgjørende. 1-1. Seneserne satset høyt og ville bygge en kjempekirke. Og den ér praktfull og helt spesiell, bygget lagvis i hvit og grønn marmor. Selv gulvet er dekorert helt utenom det vanlige.
Men: Det man ser, er bare tverrskipet. Selve Kirken, Langskipet med stor L, står der med bare én lang- og én kortvegg. Lenger kom de ikke før rikfolket snurpet igjen pengesekken. I dag er langskipet derfor en del av gatebildet. 2-1 til Firenze.
Sporten
Siena var forresten også en tårnby, med masser av tårn akkurat som San Gimignano oppe i nordvest. Men etter at de tapte en av mange kriger, rev like godt krigsherrene ned de fleste. De trengte slett ikke steinen; de ville bare ydmyke seneserne. Kommer du til Siena, så få med deg noen lokale spesialiteter: Vindistriktet er kjent nok, så man kan trygt smake seg gjennom litt korttransportert føde. Men prøv også pan forte. ”Kraftbrød” er en velsmakende, mektig kake som du bare får på ordentlig vis i Siena, sier de selv.
Er du derimot engstelig for livlinjen og sikter enda høyere enn Tårnet, er hele distriktet fullt av praktfulle veier som er laget bare for deg og sykkelen din. Og utallige små landsbyer det er herlig lett å bli betatt av. For eksempel Monteriggioni, en bitteliten by med alle sine 14 tårn intakt, er ett sted å starte. Eller San Gimignano, selvfølgelig. Selve Turistfella, men absolutt verdt en visitt.