Vico Equense - Sørvestkysten

En fjellfører på gammel, gresk grunn

Vico Equense i Campania

Vico Equense - En fjellfører på gammel, gresk grunn

– Dette er grekernes gamle tomter. Men bare vent til vi kommer over mot Amalfi, så vil dere se de gudommelige sirenene fra legenden!

Gammel patent

Oppover veien fra Arola, like ovenfor der vi bor i et eldgammelt kloster, Astapiana, forteller Nino om da han var liten. Hvordan de hentet minst ti forskjellige typer mozzarella hos ostemakerne langs veien her. (- De milde er best!) Og om hvordan munkene som trakk hit for flere hundre år siden bygde terrassene og plantet oliventrær. Og murene langs veien, de ser ut som noen takras, men nei, da:

– Se nøye på denne. Steinene her er lagt i en bue som bærer vekten. Det betyr at hvis muren blir vasket ut, ryker bare den nederste delen, den under buen, forteller Nino. Den tidligere bensinstasjon-driveren er nå selvlært historiker og turguide. - Det trikset kommer fra romerne. Murene her er over 400 år gamle.

Slaver

Opp en steinete sti, opp over en kolle. Trafikklyden er borte, det lukter jord. Over oss kretser en falkepar. Rundt oss i de litt vinterlige liene ser vi de rustrøde takene av flere små landsbyer.

– Vico Equense, byen vi der nede ved sjøen, hadde til sammen 13 slike by-avleggere litt opp i høyden. Det var måten å beskytte seg på, forteller Nino videre mens vi peser oss opp bratta.
Det tidligere spanske territoriet ble stadig angrepet, og piratene rasket med seg både verdisaker og mennesker.
– Vanlige folk ble brukt eller solgt som slaver. Munkene kunne bli levert tilbake, men da mot solide løsepenger. De ga nok god inntekt.

Rekkverk og sitroner

Rekkverket langs stien utløser en hyllest til geniale bønder i området. De har tilpasset seg naturen.
– Ser dere det snauhogde feltet der borte? Han peker mot lia bortenfor, i fjellet som nå står i profil mot Capri. Lia er fylt med kastanjetrær.

Nino forklarer at trærne etter 15 år er akkurat store nok til å bli enten rekkverk her eller rammer for nett over sitronlundene. – De riggene holder i 15 år, så da hogger bøndene 1/15 av skogen sin og har hele tiden nok til nye nett-rigger og gjerder. Og sitronlundene: Toscanerne harselerer over måtene sør-italienere lar oliventrær vokse så høye. – De er bare kunnskapsløse, slår Nino tilbake.
– Under de store oliventrærne vokser sitrontrær, og over dem og nettene igjen rager andre frukt- og nøttetrær. Det betyr at de får dyrket jorda i tre plan. Rene Kinderegget!

Safran-blomst

Nino Aversa heter egentlig Gaetano. Men: Siden tradisjonen her innebærer at eldste sønn skal kalles opp etter bestefar og Nino har sju fettere, ble åtte gutter i familien døpt med samme navn. Én er fortsatt Gaetano, en annen Gaetanino, én Nino og så videre. Alle kjenner Nino som Nino. Han brenner for sin verden og naturen her. – Den er så rik. Samtidig som vi er midt i den store Historien. Og alt henger sammen! Vi får høre om urter og blomster: – Krokusene kommer akkurat nå. Han bøyer seg, plukker og folder ut en fargerik vårblomst. – Støvbæreren fra disse kan brukes i mat, akkurat som safran.

Noen pussige buskas høstes som koster til pizzaovner, kvister fra en annen går ti oppbinding av drueranker. Og – han drar hånda gjennom en småbladet busk: – Dette er mirto, som man lager herlig likør av. Både vi og sardinerne er kjent for den.

– Eksploderer

Videre opp mellom terrasser, olivenlunder og drueranker, små plantefelt med erter og kål (egentlig altfor langt fra folk og vei), utsikten blir stadig mer storslagen, også mot Vesuv. Den hadde utbrudd sist i 1872, 1906 og 1944. Et nytt utbrudd er slik sett på overtid.
– Det kommer til å skje. Rundt vulkanen bor det tre millioner mennesker, og veldig mange av dem kommer til å dø, akkurat som i Pompei og Herculaneum, slår han fast. Han mener det preger særlig napoletanerne til daglig. – De er ikke redd for døden, og derfor lever de i øyeblikket.
– Er det også derfor de kjører som de gjør?
– Det er veldig mulig!

Michelin-lunsj med utsikt

Opp over skogen er alt åpent. Gressengene strekker seg slakt opp mot en rund topp. – Akkurat som Sveits, smiler Nino. – Eller som Dolomittene. Fjellet her er av akkurat samme stein. Men her kan klatrerne snu seg mot havet. For plutselig tar rundingen slutt. Vi står på kanten av stupet.
– Positano. Amalfikysten.

Den strekker seg ut rett under oss, med en altfor smal vei som kroker seg inn og ut helt nederst. Ut til høyre smalner Sorrentohalvøya, med Capri like bortenfor. Og utenfor det hele glitrer sola i det veldige havet. Nino bare gliser. – Men, kom!
På ”alteret”, et langbord like innunder det store trekorset på toppen av fjellet, disker han opp: Brød fra den beste bakern i Piano de Sorrento, marmelade fra kona. Av bitre appelsiner, slike vi har her, opplyser han. – Hva synes dere?
– Fantastisk! På toppen av fjellet med den utsikten over havet… Fem stjerner. Minst!

Bli kjent:

Vico Equense i Campania

Anita og Kjetil i Dolcevita.no

Anita Salamonsen og Kjetil Grude Flekkøy

Vi har bodd og reist med familien rundt i Italia over en årrekke.
På Dolcevita.no har vi samlet noen av opplevelsene våre helt tilbake fra 1999, da vi også startet nettstedet.
Her finner du også bo-tilbud fra vår nære samarbeidspartner som vi virkelig kan anbefale.
Buon viaggio!

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Ved å legge igjen kommentarer, godtar du våre personvernregler.

Scroll to Top