Kunst
– Kunsten å lage et godt instrument? Det må være funksjonelt, ha de riktige proporsjonene, og detaljene må være laget på riktig måte. Da blir det også holdbart. Forhåpentlig godt for 6-700 års bruk. Men det er omstendelig. Det tar gjerne to måneder – på heltid – hvis man kan det. Det visste ikke en optimistisk 17-åring da han gikk igang med sin første cello som årsoppgave på Steinerskolen i Tønsberg i 1992.
– Jeg startet på våren, men oppdaget jo at jeg trengte hjelp. Det fikk jeg heldigvis hos Ole Ferdinand Storn, fiolinmakeren som dengang holdt til i Bergen. Da jeg reiste dit første gang i høstferien, sa han bare: Her må det jobbes! Og så kastet han sargene jeg hadde høvlet i stykker. Vi jobbet sammen hele ferien. Det var han som sa jeg måtte reise til Cremona. Takk, Ferdinand!
Musikk-karieren startet likevel tidligere. Mor Bente tok med gutten på konsert, åtteåringen falt for den forvokste stå-fiolinen på podiet og begynte å spille. Siden ble det ungdomssymfoni, mer spill og sang på Toneheim folkehøgskole for så til slutt å bearbeide Lånekassen. – Ikke helt enkelt, de manglet “Stradivari” på støttelisten sin. Nå har de den.
Bajas
Det er flatt i Cremona og på Posletta. På klare dager kan du se fra Appeninene i sør til alpefjellene i nord – fra tårnet i duomoen ved ved Piazza del Comune. En liten, ikke altfor temperamentsfull by – med en god instrument-skole og et fantastisk -miljø. Ved Piazza del Comune har Edgar Russ verkstedet sitt. Østerrikeren har vært Jacobs kamerat og andre maestro helt siden Jacob landet i byen i -95. Ung og anerkjent.
– Jeg har lært ham alle mine hemmeligheter, sier Russ på vei inn mellom verkstedene. Her driver kolleger og studenter med utskjæringer, tilpasninger, smådeler, lakk, og her har også Jacob arbeidet og lært sine utall timer. – Og jeg har fulgt rådene, nøye, sier læregutten, som har én regel: – Man må lære håndverket før man kan være bajas!
Én kontrabass
Tvers overfor huset til Antonio Stradivari, inn mot en stille bakgård i gamlebyen har Jacob og venninnen Tonje bodd de siste tre årene. Hun er klesdesigner, men over inngangen ligger det årgangstrevirke til helt andre kreasjoner, og på kjøleskapet står en nyfødt fiolin til tørk. Den ser allerede gammel ut, et tricks fiolinmakeren lærte hos Russ.
I verkstedet, i et rot av gammeldags verktøy, et støvete kvistværelse med lave vinduer, får kjøkken-fiolinen den siste olje.
– Treverk lever. Et instrument er en levende skapning. Det krever omsorg, sier han. – Det er spennende…
Aldri en harding
Dette er hverdagen han nå vil skape i Oslo utover høsten og vinteren. Men først må lokalene i Theresesgate pusses opp, han må rundt om i Norden for å skaffe kontakter og kanskje en tur på vedsanking i Dolomittene. Han tror ikke det blir fett. Fiolinbygging krever tålmodighet. Man må ha perspektiv…
– Men Tonje, klarer hun å være så tålmodig?
– På dårlige dager kaller hun meg felesnekker, men jeg lager ikke feler!
– Ikke ett vondt ord om hardingfeler…?
– De er flotte! Ærlig talt! – men ikke mitt bord. Kanskje jeg bygger én en dag…
Men, sier han og lysner opp: – Kontrabasser, det er noe til instrumenter! Jeg skal lage én kontrabass – en gang før jeg dør!
NB! Nå har Jacob eget verksted i Theresesgate i Oslo. Les mer om Jacob eller bestill deg en håndlaget fiolin på vonderlippe.com.
