Vi hadde kommet inn forbi parken og svingte vi inn fra piazzaen ved duomoen, alt i følge huskelappen en lokalkjent hadde gitt oss – inn i et smug til ”Doddo”. Restauranten er ikke store greiene å skryte av, ser det ut til, men inne hersker store karer – og Anna Maria.
Gutta spiller hazard
Gutta regjerer, kjekler og flirer rundt kortbordet, og Anna Maria er uomtvistelig overhode på kjøkkenet. Det er hun som tryller frem de rettene som sørger for at Doddo har fullt hus hver eneste dag.
– Jeg vet ikke helt hvorfor, sier hun mens hun klemmer ut dagens runde schiacciata. – Men folk liker visst det enkle kjøkkenet her.
– Kanskje du rett og slett er flink? prøver vi. Ut av det kommer bare litt brydd marinering av dagens kalvekoteletter, sjekk av kyllingbuljongen og en gjallende lynrask melding til kjøkkenassistenten. Ett eller annet hastet plutselig. Bedre å komme tilbake når alt er klart.
Løk-barometer
Men er i byen skjer også mystiske ting på matfronten. Det er her de spår i løk, hver 24. til 25. januar. Og det har slått til så mange ganger at vin- og olivenbøndene i området stoler på dem: En spesiell løk skjæres i 12 deler, det strøs litt salt på og de får vente natten over. 26. januar 2007 fortalte avisa Pesaro at det var kommet mye saft ut av løkene. Det bar entydig bud om ”lite og sjeldent regn”, og lokalfolk uttalte at ”hvis dette slår til, vil ikke avlingene klare seg”.
Sommeren 2007 vil bli husket som en av de tørreste i manns minne. Helt over i Toscana slo store deler av olivenhøsten feil; fruktene tørket ut og falt av trærne før de var modne. Det er ikke rart at Urbania-løken regnes som et offisielt barometer der i området.
La Befana
Det er også her Befana kommer fra. Helt til julenissen dukket opp for et par tiår siden, var det befana som kom med gaver til ungene – men først på ”Epifania”-festen 6. januar. Den feires fortsatt over hele Italia. De snille får gaver, de slemme kull. I strømper. Heldigvis for ungene er kullet godt sukret. Befana er mye eldre enn julenissen. Det heter seg at de tre vise menn spurte henne om veien til Betlehem. Hun kunne ikke hjelpe dem, men hun ga dem ly for natten. De inviterte henne med på ferden, hun takket nei, men hun 0a0ng0ret etter at de hadde reist. På vei etter dem skal hun ha stoppet ved hvert eneste hus og spurt etter barn der. Og fortsatt reiser hun rundt på leting etter snille barn, og deler ut gaver til dem som fortjener det.
Romerne sier forresten at hun er deres, men slikt skal man vel ikke tro på.
Å bakke med et slagskip
Slik kan man fortsette. Men Urbania er også en levende, liten by, med et hyggelig sentrum, gamle og unge og et omland av de sjeldne. Ta en tur opp til Peglio (”pe’ljå”), så får du fylt opp med de ur-vidunderlige bildene du fortsatt måtte mangle. (Bare ikke ta turen opp med bobil. Slikt kan ikke parkeres.)
Eller reis videre til Urbino eller San Marino om dere MÅ videre.
Det ble forresten ganske interessant da vi forsøkte oss inn i sentrum med bobilen vår på denne turen, “Slagskipet”. Med gps og friskt håp om sentral parkering nå utenfor høgsesongen. Vi ble ledet nesten til sentrums-piazzaen, rundt en park, inn forbi fine arkader og ned mot elva. Det var styadig mer enveiskjørt, stadig trangere, men ikke ufremkommelig. Ikke før vi møtte et skilt – langt inne i labyrinten: ”Max bredde 1,90m”. Der sto vi.
Og så kan du lure på hvorfor du aldri har sett et slagskip bakke.
