En gang var Urbino stor, et stor-sentrum den gang goterne, longobarder og andre villstyringer herjet her, men den blir aldri noen storby. Men bratt, er den. Og når du endelig når opp til Piazza Reppublica, er du bare på sadelen. Fortsett ti meter rett frem, og det går bratt ned. Eller gå opp; vi tok til høyre. Vi hadde jo allerede varmet opp.
Universitet
Oppe på nordpukkelen ligger en park. Ungdommen svermer, og man kan ta seg et glass lokal vin eller en kald øl i en av kafeene. Og ungdom er det nok av.
Urbino er universitetsby, selv om den virker aldri så liten. Utsikten er upåklagelig. Men – landemerkene, derimot, ligger i sør. Der borte troner blant annet en 1000-års-duomo og det lokale grev-slottet.
Kjærlighets engler
Men, Urbinos store sønn holdt til her på nordkanten: Rafael. Eller Raffaello Sanzio, som han kalles her lokalt. På begynnelsen av 1500-tallet malte han de verdenskjente søt-stinne englene som peker på hverandre og som man har sett på alt fra pudderdåser og skrin til utallige andre typer forkler og nips.
Men at byen er så bratt, gjør den til en helt egen opplevelse. Lange trapper mange steder der man ellers ville hatt i hvert fall smale veier, spenstige hjørne-rundinger for de bilistene som insisterer på at dette ER veier likevel – og en veldig utsikt til alle kanter.
La andre kjøre
HER er fargene, åsene, de enslige trekronene som troner mot himmelen og de eldgamle terracotta-fargede gårdshusene. Litt steilere enn i de berømmelige kalenderbildene fra Toscana, men… flott!
Veien mellom Urbino og Urbania er kanskje det vakreste vi har sett i så måte. Masser av små daler, bratte åkre i alskens farger, myke koller med enslige oliventrær, vinmarker, skog, bratter og buktende veier. Her er det egentlig bare om å gjøre å ikke få sjåførjobben.
