Cogne – Trille-tralling til fjells

Cogne - Dolcevita.no
Cogne - Dolcevita.no
Cogne - Dolcevita.no

[Se video] De aller sprekeste starter turen på sykkelsetet i dalbunnen. Vil du bare nyte, er Cogne høyt over Valle d’Aosta perfekt for en tur inn mot selveste Monte Bianco.

Opp i fjellene rundt Aosta ligger turmålene på rekke og rad. Du må bare velge ett eller kanskje to ad gangen, for fjelltoppene og passene mellom dem har ikke fått navnene sine ved noen tilfeldighet.

Finn sted å bo

Bellevue Hotel & SPA

Bellevue Hotel & SPA er et tradisjonelt fjellhus som ligger foran isbreen på St. Orso-platået i Gran Paradiso nasjonalpark. Rommene har gratis Wi-Fi, og som gjest har du gratis tilgang til et velværesenter på 1200 m².

Hotel Sant'Orso & Wellness Le Bois

Hotel Sant'Orso ligger vakkert til i Cogne sentrum, og gir utsikt over Gran Paradiso-fjellene og de grønne markene rundt omkring. Hotellet har en 2000 m² stor hage.

Hotel Milleluci

Dette familiedrevne hotellet ligger i åsene med utsikt over Aosta, og tilbyr panoramautsikt, et utendørsbasseng og et velværesenter. Det historiske sentrum ligger 1 kilometer unna.

Leilighet: Souvenir De Tsaneli

Souvenir De Tsaneli har nydelige leiligheter i Roisan, 9 km fra Aosta. Godt utstyrt og med eget spa senter med sauna og boblebad. Leilighetene passer for fire personer.

Cogne - Dolcevita.no

Langs veien opp fra Aosta-dalen står det noen små sykkelskilt. Dette er selve Klatreetappen med stor K. 8-14 prosent stigning sier deg kanskje ikke så mye – før du har prøvd. Da sier det veldig mye.

Men du kan kanskje forestille deg 1000 meter stigning på én mil. Man blir vissen i beina bare ved tanken. Og tar kanskje bilen opp.

Mot det blå

Valnontey sto det på skiltet der vi tok av. I Cogne – en liten fjellandsby med et par hundre fastboende og et par skiheiser som fortalte sitt – var det hestefest denne dagen. Hesterasen som fylte engene var nesten utdødd inntil noen fant på å feire arbeidsdyret. Og siden stadig flere ville være med, er det kåringer og premier og fest og mat og moro i fjellheimen.

Vi tar stien sørover. Gran Paradiso ligger foran oss, litt mot vest. En dal som er ganske flat i bunnen, men som slynger seg innover med fjellsidene stadig brattere og tettere sammen. Grønne skogsider og brune fjellrabber går over i disige blåner med snø på toppen, langt inne og oppe. Et sted langt der fremme som heter Money burde lokke…

Bussjuks

Over ei gammel trebru, vi følger elva oppover. Torrent Valnontey. Det lukter av skog og enger, elva sildrer, sola varmer selv om fjellufta er kjølig. Jeg tar meg selv i å plystre. Et par proffkledde terrengsykkelfyrer fyker forbi på grusstien og opp en kneik. Jo, jo, men det er lov å gå. Sånn som noen fotturister gjør høyt over oss, på en urimelig bratt sti oppi fjellsiden.

Turfolket her har funnet på noe smart: Ulike stier har ulik gradering. Bokstavkoder på skiltene forteller om de er flate nok for sykkel, greie å gå eller rett og slett krevende. Se på koden for stien du kommer fra, så forstår du hva som er hva. Vi er mer enn fornøyd med utsikten fra dalbunnen.

…men blir likevel litt skuffet. Plutselig ligger en liten landsby foran oss. Fint det, men her er både restauranter, flere titalls biler og et par altfor store turistbuss. Det gikk tydeligvis asfaltert vei inn hit.
Men alle som kjørte gikk jo glipp av en fin-fin tur inn!

Stridt

Jordveien videre har derimot ingen asfaltstripe på den andre siden av elva. Forbi noen innhegninger har vi den for oss selv. Helt som i Norge er det likevel ikke. Ved én sti står klar beskjed om ”Adgang forbudt, privat område”; allemannsretten har sine begrensninger her. Et annet sted er en hel, stor eng tilrettelagt for picnic. Det er folksomt. Her er folk med barnevogner, en eldre kar med stokk og en frue med håndveske. Dette er tydeligvis et populært turmål.

Men like forbi enga er det stille. En og annen turgåer, elva som bruser stridt, og det går gradvis brattere på stadig mer steinete stier. En gammel skysstasjon med et like gammelt skilt forteller at dette er siste mulighet for tak over hodet før Passet.

Helt dit kommer vi ikke. Et stykke etter stasjonen er det bråstopp. Elva har tatt brua. Det er bare å parkere syklene og ta en fyldig epresso fra termosen. Det beste av norske og italienske turvaner på ett sted.

Gjendevann

Men vi vil ha mer. Opp en annen sidedal. Det er asfalt det første stykket, og i Lillaz passerer vi en slåmaskin fra en annen tid. Noen plukker noe som likner på bringebær. Det er et par åkre på størrelse en halv håndballbane hver der det dyrkes mat. Men så er vi alene. Det er bratt og trilleføre.

Bruset av en ny elv trekker oss nærmere. Plutselig ser vi ned i en dyp slukt på vann like grønt som Gjende. Fossen ovenfor forer hele denne dalen med vann – og oss med enda noen praktfulle bilder i minnet.

Her er det mer ulendt. Et stykke må vi skyve sykkelen opp stien, før verden åpner seg i et nytt stykke Heidiland. Dalen er en stor eng av gress, blomster og noen spredte trær, og den er bare vår. Pluss ett annet par, da, som har funnet en stille plass i solhellinga nede ved elva.

Fjellsidene er så bratte at ingen stier kan gå opp her. Sola forsvinner sikkert før halv fire selv omkring St. Hans. Og her ligger snøen fortsatt oppi noen av sprekkene, selv nå i september.

Cogne

Tilbake i Cogne er lunsjen som et postkort. De siste hestene som stampet av gårde i forgrunnen, fjell-liene i de grønnblå nyansene ligger lagvis bak hverandre mot snøen langt der inne.

– Den høyeste toppen er 4060 meter, men de forreste som vi kan se er knapt 3600, forteller en frøken med Heidi-stakk og fletter. Det holder for oss. Mens vi får servert lokalt øl og en krydret likør som er laget på huset. Kortreist mat med nye smaker. Det er vel slik sportslig utagering bør rundes av, litt mykt, med herlig utsikt mens man bokstavelig talt nyter litt av livets krydder.

På sykkeltur i fjellet

På sykkel i herlige omgivelser

Kart

Hotell

Bestill evt. på nettsidene til Booking.com...

Se flere reisetips...

Leie bil
Buss - Tog
Ferger - båt
Praktisk
Været
Apper

Leave a Comment