Bussjuks
Over ei gammel trebru, vi følger elva oppover. Torrent Valnontey. Det lukter av skog og enger, elva sildrer, sola varmer selv om fjellufta er kjølig. Jeg tar meg selv i å plystre. Et par proffkledde terrengsykkelfyrer fyker forbi på grusstien og opp en kneik. Jo, jo, men det er lov å gå. Sånn som noen fotturister gjør høyt over oss, på en urimelig bratt sti oppi fjellsiden.
Turfolket her har funnet på noe smart: Ulike stier har ulik gradering. Bokstavkoder på skiltene forteller om de er flate nok for sykkel, greie å gå eller rett og slett krevende. Se på koden for stien du kommer fra, så forstår du hva som er hva. Vi er mer enn fornøyd med utsikten fra dalbunnen.
…men blir likevel litt skuffet. Plutselig ligger en liten landsby foran oss. Fint det, men her er både restauranter, flere titalls biler og et par altfor store turistbuss. Det gikk tydeligvis asfaltert vei inn hit.
Men alle som kjørte gikk jo glipp av en fin-fin tur inn!
Stridt
Jordveien videre har derimot ingen asfaltstripe på den andre siden av elva. Forbi noen innhegninger har vi den for oss selv. Helt som i Norge er det likevel ikke. Ved én sti står klar beskjed om ”Adgang forbudt, privat område”; allemannsretten har sine begrensninger her. Et annet sted er en hel, stor eng tilrettelagt for picnic. Det er folksomt. Her er folk med barnevogner, en eldre kar med stokk og en frue med håndveske. Dette er tydeligvis et populært turmål.
Men like forbi enga er det stille. En og annen turgåer, elva som bruser stridt, og det går gradvis brattere på stadig mer steinete stier. En gammel skysstasjon med et like gammelt skilt forteller at dette er siste mulighet for tak over hodet før Passet.
Helt dit kommer vi ikke. Et stykke etter stasjonen er det bråstopp. Elva har tatt brua. Det er bare å parkere syklene og ta en fyldig epresso fra termosen. Det beste av norske og italienske turvaner på ett sted.
Gjendevann
Men vi vil ha mer. Opp en annen sidedal. Det er asfalt det første stykket, og i Lillaz passerer vi en slåmaskin fra en annen tid. Noen plukker noe som likner på bringebær. Det er et par åkre på størrelse en halv håndballbane hver der det dyrkes mat. Men så er vi alene. Det er bratt og trilleføre.
Bruset av en ny elv trekker oss nærmere. Plutselig ser vi ned i en dyp slukt på vann like grønt som Gjende. Fossen ovenfor forer hele denne dalen med vann – og oss med enda noen praktfulle bilder i minnet.
Her er det mer ulendt. Et stykke må vi skyve sykkelen opp stien, før verden åpner seg i et nytt stykke Heidiland. Dalen er en stor eng av gress, blomster og noen spredte trær, og den er bare vår. Pluss ett annet par, da, som har funnet en stille plass i solhellinga nede ved elva.
Fjellsidene er så bratte at ingen stier kan gå opp her. Sola forsvinner sikkert før halv fire selv omkring St. Hans. Og her ligger snøen fortsatt oppi noen av sprekkene, selv nå i september.
Cogne
Tilbake i Cogne er lunsjen som et postkort. De siste hestene som stampet av gårde i forgrunnen, fjell-liene i de grønnblå nyansene ligger lagvis bak hverandre mot snøen langt der inne.
– Den høyeste toppen er 4060 meter, men de forreste som vi kan se er knapt 3600, forteller en frøken med Heidi-stakk og fletter. Det holder for oss. Mens vi får servert lokalt øl og en krydret likør som er laget på huset. Kortreist mat med nye smaker. Det er vel slik sportslig utagering bør rundes av, litt mykt, med herlig utsikt mens man bokstavelig talt nyter litt av livets krydder.
