Man lager tynne glasstenger, smelter dem sammen i små bunter og skjærer dem så i tynne skiver. Resultatet er små perler med finfine, intrikate mønstre. Glassblomster. Som man så kan støpe inn i for eksempel klare glasskuler. Så kan du pynte på til slutt med noen Murano-kniplinger. De er kanskje litt som de bestemor i Hallingdal lagde, men i utrolige mønstre og lages selvfølgelig som både småduker og klær. Kniplingene er flotte i seg selv; de blir bare litt borte i tusenvis av farger fra ”i millefiori”.
Gammel teknikk, ekte vare
Rundt om på Murano finnes også vakre kunstverk av glass. Ikke av millefiori, men praktfulle kjempeperler, søyler og tråder i hvert fall vi aldri har sett maken til.
Hvem som fant opp strengteknikken for millefiori og når det skjedde, er det ingen som vet. Den eldste «blomsten» man vet om ble funnet i en irsk grav fra 700-tallet. Det sies også at teknikken var glemt helt frem til 1800-tallet, og siden da har franske, engelske og italienske glassblåsere produsert dem. De flotteste heter seg å komme fra Murano.
En perlesamlende venn av oss fikk presentert noen millefiori som det aller upperste av nettopp perleteknikk da han var på langtur, midt inni svarteste Zimbabwe. Vår venn kunne perler, og han visste at selgeren hadde helt rett. Om de var ekte, var en annen sak.
Slaveliv
Apropos – én viktig ting å vite om – fra skyggesiden:
Har du først sett hvordan de virkelige millefioriene ser ut, styrer du lett unna kinesiske billigkopier, selv om de koster en tjuendedel. For: Du bør vite at kinesere blir importert til Italia av landsmenn med vakre løfter. Her blir de utnyttet som slavearbeidskraft, innesperret i fabrikker inntil de er utslitt.
Det gjelder ikke bare i produksjon av perler, men også klær, vesker, sko, tøy… Dermed burde du ha et godt argument til å la kopi-selgere gatelangs være i fred.
Deler av det gateselgerne tilbyr blir altså produsert i fabrikker du neppe ville søkt jobb i. Bli heller med å ta vare på det ekte, vakre – også fra Venezia.
