Gardasjøen – Via Ferrata 1, Rio Sallagoni: Canyon-klatring

Via Ferrata - Rio Sallagoni- Dolcevita.no
Via Ferrata - Rio Sallagoni- Dolcevita.no
Via Ferrata - Rio Sallagoni- Dolcevita.no

VIA FERRATA RIO SALLAGONI:
De kaller det jernvei eller via ferrata. Vi andre kaller det heller juv, stupbratt, canyon, elv, klatring og dårlig fotfeste. Og et forsvarsverk fra før 1. verdenskrig.
– Det er ganske enkelt, bare pass på...

Klatreselene er på, og Graziano har klipset seg inn på vaieren. – Det er ganske enkelt, bare pass på. Flytt én krok ad gangen, og se hvor dere setter føttene, sier han og flirer. – Det er langt ned...

Finn sted å bo

Hotel Lido Palace

5-stjerners hotell i Riva Del Garda, like ved Gardasjøen. De tilbyr et toppmoderne spa- og velværesenter med innendørs- og utendørsbassenger.

Du Lac Et Du Parc Grand Resort

Med nydelig utsikt over fjellene kan du beundre solsengene på solterrassen. Fri tilgang til 2 basseng, velværefasilitetene og treningssenteret. Du kan leie sykkel på stedet. Hotellet har også ladestasjoner for el-biler.

Hotel Luise

Hotel Luise ligger 600 meter fra gamlebyen i Riva Del Garda og 5 minutters gange fra innsjøen, og har gratis parkering, utendørsbasseng, gratis Wi-Fi overalt og elegante rom.

Residence Paradise

Nybygde Residence Paradise tilbyr leiligheter på et solrikt sted kun 200 meter fra stranden ved Gardasjøen. Svømmebasseng. Wi-Fi er gratis overalt.

Via Ferrata - Rio Sallagoni- Dolcevita.no

Egentlig er det feil. Gjelet foran oss er ikke så dypt, aldri mer enn 10-20-30 meter, og det er mykt vann i bunnen, under de loddrette veggene. Kanskje slår man ikke en gang inni veggene på vei ned.

Min tur. Inn med karabiner og tær. Det er omtrent det man får plass til på et altfor tynt stykke jern fra den gangen dette området rett nord for Gardasjøen var østeriksk land. De monterte disse jernstegene og vaierne – en via ferrata eller ”jernet vei” – som en hemmelig og godt beskyttet transportåre opp gjennom fjellet. Nå skal vi prøve oss.

De andre ligger (eller henger) allerede godt foran meg. Står på små, bøyde smijernstrinn, håndtaket er en lang vaier, festet punkt for punkt til veggen i elvejuvet. Jeg prøve å gjøre som Graziano sa: skyver karabinene forover, flytter føttene til neste steg, hekter første karabin over et vaierfeste, så den neste før jeg kan ta nye steg. Dette skal gå bra.

Svie

Det sies ikke så mye. Folk er opptatt. Elva bruser. Det er ikke mye vann, men desto mindre som kan dempe fallet. Noen roper noe; hva, er umulig å høre. Jeg synes jeg kan fornemme noen synge. Over oss lyser en smal stripe blått.

Anita langt der fremme fortalte meg etterpå at det var stille. Hun var så konsentrert at hun knapt enset naturen rundt, over og under seg. Det var hun som sang.

Et stykke videre, og jeg rekker nesten over til motsatt vegg. Jeg begynner allerede å kjenne det. Mange steder er det jo også overheng. Om føttene glipper, kan man dingle etter hendene. De svir, men slipper aldri vaieren.
– Det hadde kanskje vært lettere å ta bilveien opp, prøver jeg å konversere. Danske Niels kommer like bak og ser litt kjei ut. – Jo, men dette er en snarvei, den går jo rett frem, sier han. Niels er en blid fyr.

Tropisk hule

Vi beveger oss over og under fastkilte kampesteiner, noen steder kan man skreve på tvers av kløfta, spenne mot begge fjellsidene. Noen steder er det mørkt. Og kaldt. Overalt er det smalt, og det er bare én vei videre.

Men, det var de hendene: De svir. Vaieren gnager. Og føttene: Jazzfoten har kommet, den dirringen fra spente leggmuskler som er umulig å stoppe. Jeg tenker på soldatene under 1. verdenskrig. Med blytungt utstyr og uhåndterlige våpen kjempet de seg opp disse jerntrinnene. Noen havnet vel i vannet. Men de var i hvert fall trygge mot å bli skutt på. Håper jeg.

Så – plutselig – etter en skarp sving står vi i noe som likner en tropisk hule. En vid og frodig åpning med flat(!) bunn og en smal foss som faller ned fra lyset høyt over oss. Vi kan puste ut. Ta bilder.

Men flaten bedrar. Eneste vei videre går over ei bru som er ca 10 millimeter bred. Kun én vaier under føttene og en enda tynnere i hver hånd. Skal man treffe med føttene, er det heller ikke mulig ikke å se ned. God bedring.

Pyser?

Vi kom igjennom. Slitne, svette, våte og ganske fornøyde.
– Jeg har jernsmak i hendene, kroppen og munnen, men jeg er fornøyd, sier Anita. – Jeg har gjort det!

Så forteller guide Graziano at akkurat denne ”ferrataen” egentlig bare er bygget for turistmoro. – Og den yngste vi har hatt med igjennom her, var knapt seks år.
– Seks… Vi er altså litt pysete, vi da…?
– Neeeeiii, flirer han. – Ungen kom igjennom og hadde det gøy, men jeg måtte vel egentlig bære ham mesteparten av veien. Det er god trening å ta ferrataen med én hånd…

Oppe i fjellene finnes derimot kilometervis med virkelige Vie ferrate, bygget av virkelige soldater de siste 20 årene før krigen brøt ut i 1914. De går ikke gjennom juv, men går mye lengre, mye høyere og mye brattere.

En slik skal vi prøve i morgen.

Se video

Bli med på Via Ferrata - Rio Sallagoni

KART - Rio Sallagoni

Ruta går opp mot Drena, nord for Arco og Dro.
Det er lettest å parkere rett nord for Castel Drena og så gå ned til startpunktet.

FAKTA
UTSTYR
GUIDE

Kart

Hotell

Bestill evt. på nettsidene til Booking.com...

Se flere reisetips...

Leie bil
Fly
Buss - Tog
Ferger - båt
Praktisk
Været
Apper

Leave a Comment