Trappetur
Toppen av Elba, Monte Capanne, stikker 1019 meter opp over havet. Stien starter på 300 og ser egentlig mest ut som en halvbred, men dog dårlig planert vei. Bort gjennom lia passerer vi under gondolbanen som mindre sportslig innstilte får bruke. Og en gruppe vandrere fra Lichtenstein.
– Fjellene her er flotte og… annerledes, sier en som kaller seg Hans, allerede overveldet over å være akkurat her. – Og utsikten fra toppen sies å være… fantastisk!
Alpegruppa tar pause ved det som skal være det eldste huset på Elba, før stien knekker av og går nærmest rett opp i røysa. Men elbanerne fornekter seg ikke. Det som ser ut som en steinrøys, skjuler en finbygd trapp. Trinn for trinn, uten slark og ustødige steiner har de sørget for leden videre oppover. Med rød-hvite merker her og der om man likevel skulle være i tvil.
Tungt opp til Monte Capanne
Ut mellom trærne får vi enkelt eglimt av det som venter. Vi begynner å komme høyt, og vi ser allerede at havet strekker seg milevis lenger enn det ser ut til ved sjøkanten.
Og det er blitt varmere. Svetten driver. Vindstilla i skogen sammen med bratt terreng merkes i lårene.
Og så, rett før et åpent platå, er vi ut av skogen. – Breathtaking, hadde vår venn Roberto sagt da han sa vi «måtte» ta turen. Han snakket ikke bare om utslag av dårlig kondis. Åsryggene ligger frodige og grønne under oss. Marciana Alta og nabobyen Poggio er blitt til små, beige husklynger langt nedi lia. Og ved det blåblanke havet ligger Marciana Marina – og så hovedstaden Portoferraio langt borte til høyre. Og best av alt: Det blåser, som alltid her på Elba.
Heller
Vi møter flere turgåere, ingen slanger (det var visst mest en spøk) eller andre villdyr (villsvin er noe sky dyr). Bare fugler, sommerfugler og noen solvarme firfisler fyker forbi.
Vi finner derimot de blankskurte steinene i ura. De ligger som en bred hellegang bortigjennom. Sånn skal det være!
360, øl og løpefart
Fra den spisse toppen av Monte Capanne ligger Elba under oss i alle retninger. 360 grader, flere ganger rundt. Med bukter, topper, knøttsmå landsbyer og hav. Og som små biter av land i det blå-blå får vi pekt ut selveste Montecristo, lille Pianosa og svære, franske Korsika. Den ser ikke ut som den ligger mer enn en liten båttur unna. Og så går vi på bar. Bestiller to kalde øl og et par panini før vi tar tønneheisen ned. Det er vel den eneste gondolen med startblokker, hvor man må ta løpefart og hoppe om bord. Moro, det.
