– Små doser
Langs sjøen ligger en grovsteinet promenade, herlig vakker selv i loddent vær. Med båter, unger, folkeliv og lokale kunstnere som maler og selger sine vakre minner herfra.
Men kom deg opp i den bratte hovedgata bak “fortet”. Der venter små butikker, restauranter og lokale spesialiteter. Også en av de beste pestoen vi har smakt (utenom vår hjemmelagde pesto, da). Karen som serverte og solgte godsakene gjennom en luke, pekte stolt inn mot kjøkkenet bak, der basilikum, pinjenøtter og olivenolje ble håndtert i små doser.
– Man kan ikke lage mye ad gangen hvis det skal bli virkelig godt, slo han fast.
Majestetisk på odden
Bortenfor havna, barene, noen enorme kaktuser og noe som likner et stykke molo, ligger det aller flotteste i Portovenere: En liten, stripete kirke på steinodden som stikker ut og opp som et fyrtårn mot vest. San Pietro. Selve Peterskirken – og rundingsbøyen for sjøfarende med kurs for Portovenere. Med en liten borg ved siden av.
Gå bort hit. Da får du plutselig utsikten nordover, helt mot Cinque Terre, gjennom arkene i muren. Det sies at stedet er aller flottest i ruskevær, når bølgene og drevet fra sjøen pisker over hele odden. På det verste slår bølgene helt over kirken, sies det.
I godvær bør du heller stavre deg ned mot sjøen på nordsiden, mot hulene og sjøen der.
Venus’ havn
San Pietro er bygget samme sted som en kirke fra det 5. århundre, og før det: I gulvet i den nederste delen kan du fortsatt se rester av det tempelet romerne bygget her. Og før det igjen var det trolig et hedensk tempel akkurat her på pynten…
Men navnet – Porto Venere, som de skrev tidligere – kom med romerne. Venere på italiensk er Venus, skjønnhetens gudinne, og da har de jo satt standarden for stedet.
Mer historie
Så Portovenere er mer enn en turistmagnet. Før dagens San Pietro ble bygget, lå allerede San Lorenzo-kirken i den øvre delen av landsbyen. Det er også et fint mål, om ikke annet for å se Portovenere fra innsiden, eller baksiden.
