Klosteret i klippeveggen

Sterke farger

Opp fra brygga har de bygget en atskillig mer turistvennlig trapp, passe bred for de sju-åtte som er på tur i dag. Det er ikke spesielt romslig. Men gjennom en passasje og en klostergang, så står vi på stedets svar på Romas Piazza San Pietro, noen korte skritt fra selve ”duomoen”, den merkelig store kirken til ære for Santa Caterina.

Innenfor døra forstår vi hvorfor Kari sendte oss hit. Hele rommet er overdådig pyntet, det er fantastiske fresker i kraftige farger. Rustningkledde soldater, dyr og helgener. Vinduene har flotte glassmalerier, og det finnes attpåtil et orgel – datert 1783.

Også taket er praktfullt, selvfølgelig med ulike religiøse motiv og en klar-blå himmel. Den kunne nesten vært virkelig, om ikke en del flak hadde falt ut. Fuktigheten har satt sine spor. Mye av kirkerommet er tross alt gravet inn i klippen; flere steder er veggene rent fjell.

Forliste

– Det er riktig at kirken VAR liten, eller egentlig at kirkene var små, forklarer en som har vært her før. Opprinnelig var det fem små kapell. – Fire av kapellene er bygget sammen. I det femte hviler levningene av salige Besozzi i en glass-sarkofag.

For, det sies at en av kirkene og kanskje klosteret ble grunnlagt av en handelsmann som forliste utenfor den stupbratte kysten på 1300-tallet. Alberto Besozzi reddet seg i land, og i takknemlighet skal han ha tilbrakt resten av livet asketisk i en grotte, i bønn. Samtidig fikk han bygget mer eller mindre av dette klosteret som fortsatt henger her midt i fjellsiden.

Hele sannheten kjenner ingen, men flott som klosteret er: Rett før første verdenskrig fikk klosteret status som nasjonalmonument. Og den lille hulen han opprinnelig søkte tilflukt i, har fortsatt sitt lille alter – inne bak kirkeplassen og en diger druepresse. Egen vin må ha vært en selvfølge.