Valle d’Aosta: Lunsj i paradis

Cogne: Det er sjelden man glemmer maten. I hvert fall jeg! Men her tok jeg meg i å sitte og stirre.

Fra landsbyen slynger det seg en vei, mellom skogen og noen skrånende enger. Lokale bønder har samling der i dag, visstnok med en rase hester som det er få av, som har holdt på å dø ut. Men det er bildet bortenfor jeg forgaper meg i. Bortenfor der veien fra Cogne forsvinner, mellom og over der fjellsidene skjærer ned i en V – bortenfor blånene de danner – der:

Fjellene.

Ikke antydning av dis sperrer for dem her oppe. Mektige alpetinder står mot himmelen. Hvite av snø eller breer, hva vet jeg. De vi ser her i Gran Paradiso – nasjonalparken heter faktisk det - strekker seg til nesten 3700 meters høyde, og selve toppen baki massivet gir nok en herlig utsikt med sine 4060. For de som orker turen opp. Langt nedenfor henger snørendene i bratte skar. Under: En grønn dal. Over: En knallblå himmel med et par dotter over et par av de spisseste toppene.

Det er som et maleri, og utstillingen er åpen bare i dag.

Pompøst? Du skulle sett det selv, pustet den friske lufta, hørt bruset fra elva og klemtingen fra kyr og travet fra hestene. Og lukta fra engene de kanskje har vært med å slå. Man blir andektig av sånt.

Man glemmer lunsjen.

Den beste, lokale oppdekningen vi har fått på veldig lenge. De Heidi-vakre jentene på ”Bellevue” (selvfølgelig) har servert og forklart og degget for oss med hjemmelaget urtelunsjbrennevin, bakverk, pasta og fjelløl fra Gran Bernardo. Det blir vanskelig å komme nærmere paradis og samtidig beholde beina på jorda.