Høyde-krampe-klatring i Limarò

Høyde-krampe-klatring i Limarò

Høydeskrekk? Piiiittelitt engstelig for smale bruer? Se for deg at du må gå på én vaier og holde deg i to andre. Artig! Klatreparken i Limaro er definitivt et sted å teste egne grenser.

Føttene dirrer og skjelver, man kjemper for å holde balansen - og guiden bare flirer. Godt det bare er en liten meter ned her. Men det skal bli verre. Mye verre.

Etter oppvarmingen i veldig lav høyde på en slakk line og ei taubru i Indiana Jones-stil, er hendene allerede ømme, armene verker og svetten siler. Lekepark-delen er unnagjort, men dette er jo gøy.

Nå starter det for alvor.

Foran oss fire - oss to voksne og jentene våre - venter et par bruer så spinkle at de knapt synes mot den postkortblå himmelen: 4-5 nakne vaiere og noen spredte plankebiter, høyt over noen altfor dype juv.

- Den siste er lengre og høyere, men den er ganske stabil, forsikrer guiden vår.
Vi føler oss så mye tryggere.

Limarò

Francesco måtte komme tilbake og guide meg over den helsikes smale hengebrua. Mens han rygget, stirret jeg ham i øyene - og han fikk snakket rolig over. Uten ham ville jeg fortsatt klort meg fast akkurat der jeg var ...sånn ca. 20 meter utpå "brua".

Limarò

Francesco måtte komme tilbake og guide meg over den helsikes smale hengebrua. Mens han rygget, stirret jeg ham i øyene - og han fikk snakket rolig over. Uten ham ville jeg fortsatt klort meg fast akkurat der jeg var ...sånn ca. 20 meter utpå "brua".

Nydelig beliggenhet litt opp i fjellet med spa og varme kilder. Flott standard og fint tur- og skiterreng.

Hjemmetrivelig BB midt i Arco, en flott småby og italia «klatrehovedstad», nær fjellene og Gardasjøen.

«Ved elva» ligger idyllisk langs sykkelveien mellom Dro og Arco. God standard, velutsyrt kjøkken, gedigne omgivelser.

Hva med å nippe stedet egen vin ved bassengkanten mens dy nyter utsikten mot de mektige fjellene rundt? God standard, frokostbuffet, flotte omgivelser – og byliv i Trento.

Nydelig beliggenhet litt opp i fjellet med spa og varme kilder. Flott standard og fint tur- og skiterreng.

Hjemmetrivelig BB midt i Arco, en flott småby og italia «klatrehovedstad», nær fjellene og Gardasjøen.

«Ved elva» ligger idyllisk langs sykkelveien mellom Dro og Arco. God standard, velutsyrt kjøkken, gedigne omgivelser.

Klatreparken er sikkert ikke for alle, men det er definitivt et sted å få testet egne grenser. Man er grundig kroket inn på alle de heftigste stedene, men selv da føler man seg ikke altfor høy i hatten. Det var dette med brua som bare består av pianotråd.

– Følg med!

Sier Francesco. Det er det den senete fyren egentlig heter. Han er guiden vår i Limarò.

– Dere klipser karabinene på de to øverste vaierne sånn. Klikk-klikk! – Og så lar dere hendene gli langs de nederste som på et rekkverk. Se rett frem og gå rolig, så gynger det ikke, forklarer han. – Ikke så mye, i hvert fall.

Litt etter er det kun den forvokste pianostrengen, kanskje en drøy cm tykk, mellom føttene mine og tretoppene altfor langt der nede. Reisefellene mine, Anita, Idun og Renée, har gått foran. Eller stavret seg i vei. Vaierne skjelver og duver.

– Hvordan går det? gauler jeg.

– Bra! Tror jeg. Jeg er pissredd! svarer Renée på 27. Hun er midtveis ute på ”brua”. – Jeg kan jo ikke akkurat snu, kan jeg vel?!?!?

Bråstopp på vaiern

De sier at klatreparken skal være en slags treningsplass, inspirert av og et innstegspunkt før man prøver seg på en virkelig ”via ferrata”.

Rundt i fjellene i Trentino-regionen har særlig østerrikerne etterlatt seg utallige slike ”jernstier”, fjellruter på altfor bratte steder som er gjort fremkommelige ved hjelp av jerntrinn og vaiere. De fleste ble bygget før 1. verdenskrig, mens dette fortsatt var østeriksk land. I dag er jernveiene – eller de «bejernete veiene» – blitt svært så populære og spennende tur-ruter.

Etter nettopp en slik liten prøve-klatrestrekning står vi på kanten av et stup. Foran oss strekker det seg nå en halvmeterbred ”tibetansk” hengebru. Til sammen seks vaiere og et heller glissent plankedekke. Brua må være knapt halvferdig, tenker jeg. Men vi skal over.

Bortenden er boltet fast i en fjellvegg 180 meter unna. Bort til siden kneiser en enorm, praktfullt blankpolert fjellvegg helt til himmels, og nedenfor har en elv skåret ut et dypt, smalt spor. Vi ville nydt utsikten i langdrag hvis det ikke var for én liten ting: Brua gynger.

Anita er 20 meter utpå når hun sier nei. Nei. Nei! Det går ikke!

Ganske stille

Høyder har aldri vært hennes sterke side. Her er det mye av akkurat det. Hun har frosset fast på vaierne ute i altfor løse lufta. Fast. «Krampa» har tatt henne.

Francesco utpå, han snakker tydeligvis med henne. Hun rører seg ikke av flekken. Og baklengs tilbake føles vel like ille som frem.

Mens de to ungdommene beveger seg forsiktig videre, det ser nesten ut som de går i fri luft, ser jeg at Francesco er ute hos Anita, klatrer rundt henne, utenfor, delvis under vaierne, og plutselig er han forbi.

Mer snakk. Det foregår en aldri så liten redningsaksjon der oppe på vaierbrua. Anita og Francesco har tatt en fot i bakken – eller kanskje ikke akkurat det.

Så beveger de seg. Sakte og i takt. Steg for steg, mens Anita konsentrerer seg om to mørke punkter: Franscescos øyne. Hun stirrer, mens hun langsomt finner fotfeste ett og ett trinn. 180 meter. Hun forlengs, Francesco baklengs. En liten halvmeter for hver planke i brodekket. 300 trinn, eller drøyt det.

Så er det gjort. Hun har nådd målet, vunnet over seg selv, høyden, canyonen, fjellet og redselen.

– Puh, det var fælt, sier hun da jeg tar henne igjen. – Men nå kunne jeg nok gjort det én gang til, sier hun merkelig kvikt. – Bare jeg får hvilt litt.

Utfor strengen

Og dermed ble kanskje ikke finalen så ille, selv om det var mye lyd. En kvart kilometers løpestreng, ned og tvers over dalen, tilbake til start.

Man står ganske enkelt på den smale fjellhylla, like under der løpestrengen er boltet fast (man ser den forsvinne ut av syne utover dypet), klipser inn de to karabinene som klatreselen er festet til – og trekker opp beina. Når du først er i bevegelse, kan du glemme å stoppe.

Eneste klare beskjed var: Ikke ta tak i selve strengen, da klipper du av fingrene.

Og dét vil man jo ikke.

Og selv Anita sa etterpå at det var fantastisk, bare å suse av gårde, utover og nedover, og bare nye utsikten. – Hjertet i halses de første to sekundene, så: Herlig! Dét er en opplevelse man aldri glemmer.

Landingen? Den går av seg selv.

 

Et par tips:

Ta med hansker, et par enkle sykkelhansker er best. Og gjerne en liten vannflaske.

Med normal fysisk form klarer du det fint. Du får låne alt av sikkerhetsutstyr, inkludert hjelm og klatresele.

Faller du, stopper du etter en halvmeter.

  • carolines gourmet
  • dolcevita.no

Kart

Limarò i Trentino-Alto Adige

Problemer med kartet? Gi oss beskjed om hvilken side det gjelder!

Anita og Kjetil i Dolcevita.no

Anita Salamonsen og Kjetil Grude Flekkøy

På Dolcevita.no har vi samlet våre opplevelser og erfaringer fra Italia helt siden 1999.
I tillegg finner du praktiske reisetips og håndplukkede bo-tilbud (over). Bruk dem, så hjelper du oss å drive nettstedet videre.

Har du noe du vil vise frem, ta kontakt så vi kan fortelle flere om det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ved å legg igjen kommentarer, godtar du våre personvernregler.

Rull til toppen