- Det er ikke noe vits i å dra til Sardegna. Her rundt øya er vannet minst like klart, det er mye roligere og penere og… Vi er enkle og fornøyde, oppsummerer Antonio – omtrent midtveis mellom Italia og franske Korsika. Han hadde mye å fortelle, men glemte å nevne delfinene.
Det er et akkurat passe langt cruise ut fra Livorno, midt på Toscanakysten. Med noen få hundre fastboende, går det båt hver eneste dag. At det ikke skjer oftere, er kanskje grunnen til at ikke flere får med seg ”Dronningen i Toscana-arkipelet” – som capreserne selv kaller den.
DOC
Man lander i en liten Kardemommeby – og tar lokalbussen til en litt større, nesten som med Linje 1 hos Torbjørn Egner. Fra Porto til Paese, fra ”Havna” til ”Landsbyen”, enkelt og greit. Øya er ikke akkurat overbefolket; det bor noen hundre mennesker i disse to stedene, i fin rusleavstand fra hverandre. Det finnes knapt biler her heller; avstandene gjør dem knapt nødvendig.
På vei opp bakkene ser man bukta mot Porto, krystallklar og gjennomsiktig, med småbåthavna som kryr av besøkende seilbåter i høysesongen.
Nå i april er stedet derimot egnet for det rolige liv, med fri natur og slow food.
Oppe i Paese hopper vi av foran kirken (med en gedigen fasade, som alltid), Italias kanskje minste bankfilial, turist- og postkontor og to-tre småveier som muligens kniver om status som hovedgate. Og Antonios restaurant, ubeskjedent skiltet Capraia DOC.
Å sveve rundt Capraia
Antonio er usigelig stolt av øya si. Han byr på fransk øl, viser sine høye beskyttere – Jomfru Maria, Padre Pio og Che Guevara – og bobler over om alt man bare må se. Om naturen, fjellene, havet, noen bukter man må være lokalkjent for å finne, om dyreliv og delfiner.
Og før vi vet ordet av det, står vi i en båt på vei sørover kysten av lille Capraia. Båtfører, fotograf, frilanser, guide og Antonio-venn Fabio Guidi har akkurat fått jobben med å vise oss øya fra solsiden. Hele veien rundt.
Det er vanskelig å beskrive alt sammen. Steilt fjell fra svart til porøst og lysebrunt. Frodig planteliv og fugler man bare finner på arkipel-øyene. Huler og holmer. Strender i bukter man bare kan nå fra sjøen. Og vann som er så klart at man får følelsen av å sveve høyt over sjøbunnen.
Det er merkelig å bade i slikt vann. Ikke fordi vi var alene om det; våren er fortsatt bare for ”isbadere”. Å svømme rundt i vann der man lett kan se detaljer nede på mange meters dyp – uten å dykke – det er spesielt.
Det er umulig å tenke at fangene som tilbrakte sine år her, kan ha hatt det ganske greit.
Ensomt – bortgjemt og beskyttet
Dette er nemlig øya som var fangekoloni helt frem til 1986. Lenge før det, til utpå 1700-tallet, var øya base for saraseniske sjørøvere. I dag er nesten hele øya nasjonalpark.
Men vi vil se naturen og utsikten fra høyden – mot den franske naboøya ute i vest. Ut fra Landsbyen går veien oppover, forbi en og annen gård og villa, digre kaktuser, mellom urter, stritt buskas og fargerike blomster. Asfalt blir snart grus, og vei blir til sti. Det er bratte åssider, fugleliv og firfirsler som spinner over stien. Oppe i fjellsiden ligger et og annet beige murhus fra fengselstiden. Ellers ganske urørt natur.
Her kjenner vi brått igjen den vårlige vinden vi bare har kjent på Elba, med kraftig lukt av basilikum og varm jord. Og det er stille. Veldig stille.
Sjelden har jeg følt meg så alene her i Italia som her inne på Capraia. Ganske alene på en liten, stille øy midt ute i havet mellom Italia og Frankrike.
Og oppe på høyden, heldigvis et stykke nedenfor selve toppen, Monte Castello, åpner utsikten seg mot vest, mot Korsika, med taggete fjell som dekkes av snø om vinteren. Den er knappe fire mil unna. Og langt borte i øst skimtes Toscanakysten gjennom disen.
Men selv innlandet byr på små overraskelser, som den bittelille forlatte kirken vi dumpet oppi på returen. Santo Stefano er så liten at den ikke en gang står på kartet. Jordgulvet og det enkle alteret tyder heller ikke på at den skal vekkes fra glemselen med det første.
Eller tårnet ute på pynten utenfor Paese som viste seg å by på en kunstutstilling. Her på øya var det tydelig nok av malerisk inspirasjon for kreativt anlagte.
– Vi har det bra her, ikke sant? sier Antonio når vi er vel tilbake på restauranten. Det er tid for pranzo, og han serverer en praktfull pasta med lokal fisk og pinjekjerner. – Hvis du ikke skulle få god fisk her, hvor skulle du da få det?
Godt spørsmål. Særlig med en riktig vin til. Og den er selvfølgelig ikke fransk, men veldig lokal. Ekte Capraia DOC.
På vei med ferga tilbake mot fastlandet bladde vi i den italienske gourmetguiden som Antonio hadde gitt oss. DOC-restauranten var på plass. Selvfølgelig.
Å komme hit:
Båt fra Livorno (2,5 t) går 1-2 ganger om dagen, om sommeren går også en hurtigbåt på 1,5 time. Private selskaper tilbyr turer mellom øyene i Toscana-arkipelet – Elba, Giglio og Pianosa.
Tips 1
Øyhopping langs Toscanakysten, det høres fint ut. Mens Elba er fullt tilgjengelig med bilferger hver time, krever Capraia litt innsats. Det samme gjør Pianosa og Giglio, mens Gorgona – rett vest fra Livorno – er forbudt land. Hit kommer bare langtidsdømte for å nyte ”pensjonstiden” – hvis de har oppført seg pent. Montecristo er også stengt, men det er for å beskytte den helt unike naturen der. To voktere tar med folk i land én til to ganger i året.
Også Capraia er tidligere fangekoloni. I dag er mesteparten av øya nasjonalpark og betegnes som ”Dronningen” i ”Parco nazionale dell’Arcipelago Toscano”.
Tips 2
Capraia er et eldorado. Det er et praktfullt farvann, det er dykking, bading, lek og moro. Men at man kan få leid solenergi-drevne småbåter, forteller vel at det uansett går rolig for seg.
Mange kommer hit også for å studere dyreliv og planter, for å gå turer eller padle kano langs stupbratte klipper, kanskje besøke huler eller bortgjemte strender.
Selv gjennom de to små landsbyene er det fullt av fargerike hus, de helt spesielle pipene man nesten bare finner her, snirklete smug og altfor bratte trapper og stier. Og den lille borgen San Georgio.
