Arco - Lago di Garda, Nord-Italia
Via Ferrata, med livet i en tynn (stål)tråd
Arco i Trentino
Trentino :
Arco - Via Ferrata, med livet i en tynn (stål)tråd
De kaller det jerrnvei eller Via Ferrata. De mer vel bevarte blant oss kaller det heller juv, stupbratt, canyon, elv, klatring og dårlig fotfeste.
Klikk-klikk! Klatreselene er på, og Graziano har klipset seg inn på vaieren.
– Det er ganske enkelt, bare pass på. Flytt én krok ad gangen, og se hvor dere setter føttene, sier han og flirer. – Det er langt ned.
Hemmelig Via Ferrata
Egentlig er det feil. Gjelet foran oss er ikke så dypt, aldri mer enn 10-20-30 meter, og det er mykt vann i bunnen, under de loddrette veggene. Kanskje slår man ikke en gang inni på vei ned.
Min tur. Inn med karabiner og tær. Det er omtrent det man får plass til på et altfor tynt stykke jern fra den gangen dette området rett nord for Gardasjøen var østeriksk land. De monterte disse jernstegene og vaierne – en via ferrata eller ”jernet vei” – som en hemmelig og godt beskyttet transportåre opp gjennom fjellet. Nå skal vi prøve oss.
De andre ligger (eller henger) allerede godt foran meg. Står på små, bøyde smijernstrinn, håndtaket er en lang vaier, festet punkt for punkt til veggen i elvejuvet. Jeg prøve å gjøre som Graziano sa: skyver karabinene forover, flytter føttene til neste steg, hekter første karabin over et vaierfeste, så den neste før jeg kan ta nye steg. Dette skal gå bra.


Svie
Det sies ikke så mye. Folk er opptatt. Elva bruser. Det er ikke mye vann, men desto mindre som kan dempe fallet. Noen roper noe; hva, er umulig å høre. Jeg synes jeg kan fornemme noen synge. Over oss lyser en smal stripe blått.
Anita langt der fremme fortalte meg etterpå at det var stille. Hun var så konsentrert at hun knapt enset naturen rundt, over og under seg. Det var hun som sang.
Et stykke videre, og jeg rekker nesten over til motsatt vegg. Jeg begynner allerede å kjenne det. Mange steder er det jo også overheng. Om føttene glipper, kan man dingle etter hendene. De svir, men slipper aldri vaieren.
– Det hadde kanskje vært lettere å ta bilveien opp, prøver jeg å konversere. Danske Niels kommer like bak og ser litt kjei ut. – Jo, men dette er en snarvei, den går jo rett frem, sier han. Niels er en blid fyr.


Tropisk hule
Vi beveger oss over og under fastkilte kampesteiner, noen steder kan man skreve på tvers av kløfta, spenne mot begge fjellsidene. Noen steder er det mørkt. Og kaldt. Overalt er det smalt, og det er bare én vei videre.
Men, det var de hendene: De svir. Vaieren gnager. Og føttene: Jazzfoten har kommet, den dirringen fra spente leggmuskler som er umulig å stoppe.
Jeg tenker på soldatene under 1. verdenskrig. Med blytungt utstyr og uhåndterlige våpen kjempet de seg opp disse jerntrinnene. Noen havnet vel i vannet. Men de var i hvert fall trygge mot å bli skutt på. Håper jeg.
Så – plutselig – etter en skarp sving står vi i noe som likner en tropisk hule. En vid og frodig åpning med flat(!) bunn og en smal foss som faller ned fra lyset høyt over oss. Vi kan puste ut. Ta bilder.
Men flaten bedrar. Eneste vei videre går over ei bru som er ca 10 millimeter bred. Kun én vaier under føttene og en enda tynnere i hver hånd. Skal man treffe med føttene, er det heller ikke mulig ikke å se ned. God bedring.


Pyser?
Vi kom igjennom. Slitne, svette, våte og ganske fornøyde.
– Jeg har jernsmak i hendene, kroppen og munnen, men jeg er fornøyd, sier Anita. – Jeg har gjort det!
Så forteller guide Graziano at akkurat denne ”ferrataen” egentlig bare er bygget for turistmoro. – Og den yngste vi har hatt med igjennom her, var knapt seks år.
– Seks… Vi er altså litt pysete, vi da…?
– Neeeeiii, flirer han. – Ungen kom igjennom og hadde det gøy, men jeg måtte vel egentlig bære ham mesteparten av veien. Det er god trening å ta ferrataen med én hånd…
Oppe i fjellene finnes derimot kilometervis med virkelige Vie ferrate, bygget av virkelige soldater de siste 20 årene før krigen brøt ut i 1914. De går ikke gjennom juv, men går mye lengre, mye høyere og mye brattere.
En slik skal vi prøve i morgen.
OM Via ferrata Colodri
Colodri er en av de mest populære rutene like nord for selve klatrebyen Arco. “Klatremoro for hele familien”, heter det.
Det ser ut som om turen går rett opp glatte fjellveggen, men egentlig følger mesteparten av den stier, riktig nok i svært bratt terreng. Utsikten er praktfull.
Colodri er en forholdsvis enkel tur å starte med og passer for alle med normal fysikk og form, fra 7-8 års alder og oppover. Du bør likevel ikke ha for kraftig høydeskrekk.
Har du gått ferrataer før og har det obligatoriske utstyret, er dette en av de få rutene man kan ta uten guide, selv om vi ikke vil anbefale det.
TEKNISK info Via Ferrata Colodri:
Startsted: 45.92686°N / 10.88891°E
Vanskelighetsgrad: Forholdsvis lett – “Blå” løype – (B på skalaen A-E) – men forutsetter at du ikke har høydeskrekk
Sti utstyrt med stiger, vaiere og jerntrinn. Passer alle i normalt god form fra 7-8 år uten særlig høydeskrekk.
Tid: 1’15” opp, + 0’45” ned (på baksiden)
Høydeforskjell: 300 m


UTSTYR du trenger
Blir du med på en guidet tur, får du også låne alt utstyr du trenger.
Likevel: Kjøp ditt eget par hansker; vaierne kan være harde mot hendene.Vil du gå en rute på egen hånd, trenger du:
- Hjelm og klatresele med kort tau eller snelle og to karabiner. Dette får du låne av guide.
- Hansker. Enkle sykkelhansker holder.
- Gode tursko
- Lette, gjerne vanntette klær
- Lett sekk med noe tørre klær
- Vannflaske
- Solbriller og solkrem
- (Enkelt førstehjelpsutstyr)
KJØPE/ LEIE utstyr
Arco er selve “Sports- og klatrebyen”. Her finnes mange svært gode utstyrsforretninger.
GUIDE til turen
Her kan du leie sertifiserte guider – eller sjekke turprogrammet deres
Bli kjent:
Arco i Trentino

Anita Salamonsen og Kjetil Grude Flekkøy
Ved å legge igjen kommentarer, godtar du våre personvernregler.