Spiagge Bianche - Vestkysten
Kiting: Drageseiling på bunn
Spiagge Bianche i Toscana
Spiagge Bianche - Kiting: Drageseiling på bunn
Tøffe gutter leker tøffe leker. Kiting er én av dem. Det ser latterlig enkelt ut, men ble en opplevelse et utrygt sted mellom flyving og bunnfiske.
Som gammel hanggliderpilot har jeg lenge sett langt og lenge etter kite-gjengen på Spiaggie bianche, Den hvite stranda. På virkelig gode dager har det vært 68 vinger i lufta samtidig. Langt under med et lite surfebrett fastspent henger pilotene i en sele mens de farer ut over bølgene.
De kvasseste skjærer lange svinger, spinner rundt, gjerne på vranga eller hopper høyt til værs. Lange, høye hopp som varer og varer, der de beste slipper taket og slenger den lille fjøla over seg.
Tøft.
Dette er noe å strekke seg etter.
Lett match
Når det så viser seg at en av sprekingene med neonvinge og rå-raff seile-kit er godt opp mot de 60, er saken klar. Dette er moro for gutter i alle aldre. Her må man utpå.
Gammern hadde forresten klaget over at det var for lite vind denne dagen. Perfekt, tenkte jeg, før første time var i gang.
Dario instruerer og forklarer en håndfull ivrige herrer mens en ill-rosa seilbue svever mot det blå 22 meter over ham. Man styrer ved å trekke bøyla ned til høyre eller til venstre, ikke trekke hele bøyla til seg, ikke bruke krefter. Du kan styre med to fingre, sier han og wosh! skjærer han bortover sanda mens han pløyer dype furer etter seg.
– Ser dere? gauler han der borte fra. – Sånn går det om man trekker inn bøyla. Dere MÅ skjønne at dere må unngå det.
Med litt tilpasning aner man en ny nisje for Felleskjøpet. Norske bønder med vernesko kan pløye Norge på en ny og mye morsommere måte. Nyrekrutteringen av ungdom til norsk landbruk er sikret. Artig ser det i hvert fall ut. Men den plutselige pløyeøvelsen får oss grønnskollinger til å være bare passelig beroliget.
Eldorado
Det er her på Spiaggie Bianche at de store gutta samles. Her like sør for Livorno i Toscana, på mye av Sardinia og til dels i Puglia regnes som seilbrett- og kite-eldoradoene i Italia. Ofte riktig vind, brede strender, langgrunt så man lett kan bevege seg uti og ingen trær som kan forvandle en vakker, flygende skapning til et uryddig tørkestativ. Pluss at strendene ikke er regulert for bading. Her har seile- og dragefolket fortrinnsrett.
Og sporten er i kraftig vekst. De første vingene dukket opp i 2001, men så sent som for to-tre år siden, var det bare en håndfull «kaitere» som prøvde seg frem – oftest i flau vind inne på Spiaggie Bianche. Nå blir det knapt aldri nok vind for bajaser som utfører stadig mer halsbrekkende tricks.
– Buono!
Det er mye krefter i moderne farkoster, og man må lære å tøyle dem. Min tur. Våtdrakta og selen er på, og vingen er på plass høyt der oppe. På plass er også to mann som holder meg i håndtaket bakpå ryggen av selen – sånn i tilfelle villdyret vil av gårde.
Men dette er jo en smal sak. Et par av de andre har strevd fælt, men jeg styrer den akkurat dit jeg skal, og Dario sier ”Buono, buono”. Jeg kan både holde vingen rolig i balanse oppe i zenit og å kjøre den i noen forsiktige svinger opp og ned. Jeg klarer til og med å pløye litt på kommando. Litt har man vel igjen for hangglidingen i ungdommen, selv om det her gjelder å holde seg på bakken.
Dåp
Dario er en ekte beach-bum. Han ånder og lever for kitingen, og han forteller med samme entusiasme for den ene grønnskollingen etter den andre om veien til saligheten. Detaljer og tørrtrening.
– Vai, andiamo in acqua, sier han brått. – Ut i vannet! Vi har hatt en pause, og han mener akkurat jeg er klar for Dåpen. Flink gutt og så videre. Øvelsen er enkel: Som på land, bare litt kraftigere bevegelser, og så å la seg slepe på magen etter vingen – til høyre og venstre mens man blir klok på kreftene. Såre enkelt! Skal bli deilig å få kjølt seg ned etter å ha stått på langkok inni den svarte våtdrakta altfor lenge.
Uti
– Ut i vannet til livet, vingen i balanse og sett i gang! De første par leggene går akkurat som de skal. Rolig til venstre, så til høyre. Men plutselig skyter vi fart. For nær land! Hardt høyre, enda fortere – til vingen braser i vannet.
Dario har løpt etter langs land og hjelper til å få vingen til værs igjen. En krampe i en tå har ikke akkurat gjort meg særlig pratesalig, så jeg tar imot formaningene med et stivt glis.
Nytt forsøk. Reprise. Høyre, venstre. Jeg blir slept av gårde med noenlunde styring på tingene. Men plutselig tar det av. Farten øker. Jeg tviholder i bøyla og vil opp, men mer og mer foregår i stedet under vann. Retningen har jeg mistet for lengst, her er bare sjøsprøyt, brus, salt smak langt ned i buken og noe gauling fra Dario veldig langt borte. Pokkern at jeg ikke lærte akkurat de glosene litt bedre. Pokkern at så mange italienske ord er så like. Men nå har jeg nok med å være ubåtkaptein på vei ned med flagget til topps. En ny krampe i leggen har gjort kapteinen til passasjer på ubestemt tid. Men plutselig roer villdyret seg. Det har styrtet. Endelig. Halsen smaker rått og det knaser av sand mellom tennene. Og jeg er mer enn bare passelig avkjølt.
I live
– Hvorfor dro du i bøyla? roper Dario mens han kommer løpende. Rimelig spørsmål.
– Hvorfor? Jeg ville opp! Prøve hvordan det var å puste igjen.
– Veeeldig feil, sier Dario. Akkurat som om det var nødvendig å påpeke. Samtidig skjønner jeg langsomt hva han ropte. Non tirrare – ikke trekke. Trekker man i bøyla, fanger bare vingen mer luft. På dette nivået betyr det, at om man forsøker å trekke seg opp, går det rett ned. Heldigvis, egentlig. I neste time skal vi lære å tøyle instinkter. Må bare bli kvitt saltsmaken først.
Hvis jeg ikke heller skaffer meg en oter eller not. Det virker som mer egnet redskap for dypvannsfiske.
Bilder fra Spiagge Bianche - Klikk!
Bli kjent:
Spiagge Bianche i Toscana
Anita Salamonsen og Kjetil Grude Flekkøy
Ved å legge igjen kommentarer, godtar du våre personvernregler.