Civita - Midt-Italia
Den døende by
Civita i Lazio
Civita - Den døende by
Denne byen lever på kanten av stupet. Der byen en gang lå trygt, har tiden gravd unna selve fundamentet, og både hus og folk har forsvunnet i dypet.
Rast ut
- Civita di Bagnoregio er blitt populært. Det er jo et spennende sted, sier en signora som driver kiosken inne på Piazza Grande. Hun forteller om et par titall, eldre fastboende som attpåtil rømmer byen om vinteren – men at byen ligger for døden, vil hun slett ikke være med på. - Vi har ingen grunn til å være redde. Byen er trygg. Og at det kommer utlendinger og kjøper hus, er vel bare positivt, selv om husene blir for dyre for oss vanlige, dødelige...?
Det var etruskerne som bygde Civita di Bagnoregio, på en slette med fruktbart land mellom to elver et par mil fra Orvieto. Det er minst 2500 år siden – og en populære historien. Men selv om de bygde den på en rygg som kunne forsvares, var det ett problem de overså: Vann graver. Og elvene gikk stadig dypere. Byen vokste raskt, ble til og med ganske stor, men det ble elvene også. De grov seg ned, breddene raste ut, og bratta kom stadig nærmere innpå byen. Etter hvert bikket det første huset utfor. Og da elva nådde ned i leirgrunnen under sandsteins-terrenget, skjøt det fart. Bedre ble det ikke av stadige små jordskjelv som fikk nye biter av byen til å løsne.
Hvor mange hus, veier, mennesker og dyr som har rast utfor, er det ingen som vet. Man vet bare at byen en gang hang sammen med nabobyen i nord (Balneum Regis – Kongenes bad) – i dag to kilometer av gårde på den andre siden av en dyp canyon. Og at byen står i konstant fare for å bli enda mindre.
Man vet forresten også at det lå et kloster midtveis langs veien mot byen, midt på der hvor bybrua går i dag. Det raste ut for ca. 200 år siden.
Trå forsiktig
Det er vakkert, men man tar seg i å trå litt forsiktig når man nærmer seg kanten av byen. – Det er over hundre år siden sist noe av byen raste ut, beroliger den unge damen på baren like innenfor byporten oss. Bak henne henger et stort fotografi fra sist de bygde opp igjen bybrua. Det er kortere tid siden. Lenger inn, forbi piazzaen, sitter en av de eldre på en liten mur. Hun er blid med de tennene hun har og spør om vi vil se på utsikten.
Selvfølgelig.- Da må dere gå inn i hagen vår. Utsikten er aller best derfra. Og så er det både hage og blomster og et lite museum og… inn med oss. Forbi en samling rariteter samlet i rom som er skavet ut av selve fjellet. Sandsteinen her er det ikke for mye hold i. Med det er det i hagen og utsikten.
Grand Canyon
Vårfargene lyser mot oss i grønt og lysebrunt, fra en blanding av Grand Canyon og et toscansk postkort. Bratte skjæringer et par kilometer borte forteller om utallige ras fra terrenget – for øvrig på samme høyde som oss. Det er stupbratte fjellsider og lange grusrander, men mest av alt, kanskje: Tomt. Og rett utenfor muren er det 50-60 meter loddrett fall før terrenget skråner ut og ned mot den foræderiske elva.
Selvfølgelig gir man signoraen et par euro som takk for invitasjonen.
Men før vi går, rekker hun å fortelle oss noe mer, og snart er vi på vei videre ned – videre østover – selv om vi egentlig er på enden av denne litt ovale byen. Først ned noen brede trapper, så mens stien blir stadig smalere, passerer man et par små kapeller til ære for Jomfru Maria (gravd ut i steinveggen, selvfølgelig) – og over oss ser man gulvbjelkene til de to husene som kanskje kan skryte av byens luftigste utsikt.
Et par andre turistgrupper hadde gitt opp, men kommer man seg gjennom noe buskas, står man brått foran åpningen på en eldgammel, par meter bred tunell. Det heter seg å være en del av etruskernes gravkamre. Etruskisk, ja – men ikke noe gravkammer. Tvert imot en livgivende tunell, en vannkanal som ledet til en sisterne sør for byen. Et jordskjelv i 1930 satte et endelig punktum for det.
Men, vel gjennom – tvers gjennom klippen – står man uansett i åpningen av byens andre «portal» – med en rolig utsikt over en frodig dal – en frodighet man egentlig ikke kan se der ovenifra.
Fantastiske turstier
Med andre ord: Er du glad i natur, er det ingen grunn til å reise straks. Selv om det bare går én vei til Civita di Bagnoregio, finnes det et nettverk av gode stier som fører ned i og på kryss og tvers av canyonen. Er du virkelig sporty, runder du av med noen kilometers rundtur før du ender opp tilbake i Bagnoregio – eller Lubriano.
Tidligere var esler eneste gode transportmiddel over bybrua. I dag er de eneste motoriserte doningene noen mopeder og én liten firhjuling. Stort mer er det ikke plass til. Når DU forlater Civita di Bagnoregio, sjekker antakelig du også om noe mer har rast ut siden du kom. Det er enkelt, for eneste virkelige vei er altså Via Mercatello – ned og ut langs bybrua. Navnet kommer av markedsplassen den førte frem til tidligere, ned til siden for byporten. Som så mye annet i Civita Bagnoregio, er også markedsplassen forlengst borte.
Siden 2004 har det vært planer om å forsterke fjellet med stålstenger – men det er uvisst hvor langt dette arbeidet er kommet. Man bar-servitøren sa altså at ikke noe hadde rast ut, i hvert fall på ganske lenge.
Bilder fra Civita - Klikk!
Bli kjent:
Civita i Lazio
Anita Salamonsen og Kjetil Grude Flekkøy
Ved å legge igjen kommentarer, godtar du våre personvernregler.