Den døende by

Grand Canyon

Vårfargene lyser mot oss i grønt og lysebrunt, fra en blanding av Grand Canyon og et toscansk postkort. Bratte skjæringer et par kilometer borte forteller om utallige ras fra terrenget – for øvrig på samme høyde som oss. Det er stupbratte fjellsider og lange grusrander, men mest av alt, kanskje: Tomt. Og rett utenfor muren er det 50-60 meter loddrett fall før terrenget skråner ut og ned mot den foræderiske elva.
Selvfølgelig gir man signoraen et par euro som takk for invitasjonen.

Men før vi går, rekker hun å fortelle oss noe mer, og snart er vi på vei videre ned – videre østover – selv om vi egentlig er på enden av denne litt ovale byen. Først ned noen brede trapper, så mens stien blir stadig smalere, passerer man et par små kapeller til ære for Jomfru Maria (gravd ut i steinveggen, selvfølgelig) – og over oss ser man gulvbjelkene til de to husene som kanskje kan skryte av byens luftigste utsikt.

Et par andre turistgrupper hadde gitt opp, men kommer man seg gjennom noe buskas, står man brått foran åpningen på en eldgammel, par meter bred tunell. Det heter seg å være en del av etruskernes gravkamre. Etruskisk, ja – men ikke noe gravkammer. Tvert imot en livgivende tunell, en vannkanal som ledet til en sisterne sør for byen. Et jordskjelv i 1930 satte et endelig punktum for det.
Men, vel gjennom – tvers gjennom klippen – står man uansett i åpningen av byens andre «portal» – med en rolig utsikt over en frodig dal – en frodighet man egentlig ikke kan se der ovenifra.

Fantastiske turstier

Med andre ord: Er du glad i natur, er det ingen grunn til å reise straks. Selv om det bare går én vei til Civita di Bagnoregio, finnes det et nettverk av gode stier som fører ned i og på kryss og tvers av canyonen. Er du virkelig sporty, runder du av med noen kilometers rundtur før du ender opp tilbake i Bagnoregio – eller Lubriano.

Tidligere var esler eneste gode transportmiddel over bybrua. I dag er de eneste motoriserte doningene noen mopeder og én liten firhjuling. Stort mer er det ikke plass til. Når DU forlater Civita di Bagnoregio, sjekker antakelig du også om noe mer har rast ut siden du kom. Det er enkelt, for eneste virkelige vei er altså Via Mercatello – ned og ut langs bybrua. Navnet kommer av markedsplassen den førte frem til tidligere, ned til siden for byporten. Som så mye annet i Civita Bagnoregio, er også markedsplassen forlengst borte.
Siden 2004 har det vært planer om å forsterke fjellet med stålstenger – men det er uvisst hvor langt dette arbeidet er kommet. Man bar-servitøren sa altså at ikke noe hadde rast ut, i hvert fall på ganske lenge.