Til høyre et helt hus med vinduer, benker, et rundt, lite marmorbord og flere veggbilder. Og en hage. Og altså noen ikke særlig dekorative betongbygg på kanten av nybyen over.
Stekt
Herculaneum ble begravet i det samme utbruddet som Pompei. Men, mens Pompei langt på vei ble knust under tonn på tonn med stein og aske, ble Herculaneum først bare dekket av et askedryss, mens folk rømte. Man trodde lenge at de bortimot 5000 innbyggerne her hadde overlevd – inntil man grov ut bryggehusene. Et par hundre som hadde samlet seg der for å rømme sjøveien, rakk forhåpentlig aldri å oppleve brannstormen – en såkalt pyroklastisk bølge – som brente alt og begrov byen i aske.
Herculaneum var mer velstående enn Pompei (til og med kloakken fungerte, så gatene har ikke de dype sporene og rennene som i nabobyen). Mye av velstanden kan oppleves i dag.
Tett på
Foran en vindusåpning står flere og knipser: På veggen innenfor lyser en prektig mosaikk med detaljer og farger som fortsatt er like friske. Et annet rom har sirlig mønstrede figurer i gulvet. Hvite og grønne. Dette er den gamle termen, badehuset, der kvinnene hygget seg i dampen. En benk med fargerike marmorstykker nedfelt; en kjøpmann holdt til her, og han hadde korn og olje i store krukker som er bygd ned i disken.
Og så, inn i en smal bakgang i et hus: Jeg lar øynene venne seg til mørket for å studere en bakerovn: Da oppdager jeg at gulvet i hele gangen jeg står og går i er dekket av en finrutet mosaikk. Små fliser bare en halv centimeter i firkant, lagt sirlig på plass én og én. Og dette går vi på. I dag. Det føles helt spesielt og ganske utrolig.
Slites
– Se her, sier en fransk dame og stryker fingrene over et svært veggmaleri. Gulvet her har også nedfelte marmorstykker i fine farger. I taket over oss, som var delvis intakt, fortsatt med avsvidde trebjelker, stråler lyset ned gjennom en åpning. Den er laget slik at den også samlet regnvann til et lite basseng i midten av rommet. – Det er da både fantastisk og ganske merkelig, sier hun, at man kan gå så nær og virkelig kjenne på disse eldgamle kunstverkene?
Ved inngangen til huset står det da også et lite skilt med en oppfordring, kun på italiensk, om å være forsiktig. Maleriene på veggene i inngangen der er slitt av subbing fra sekker og jakker, og inne i rommet, er en lav mur delvis rast etter at utallige besøkende har sittet på den.
Hvorfor de tar sjansen på dette?
Forklaringen skal være at de helst vil la folk oppleve svunne tider tettest mulig på, praktisk talt “inne i” oldtiden. Og det er bare mulig på denne måten.
En sterkere opplevelse
Herculaneum ble oppdaget allerede i 1709, da noen brønngravere støtte mot en gulvmosaikk. Inntil Pompei ble oppdaget i 1763, var det her utgravninger foregikk. Egentlig er det bare en drøy fem-del av romerbyen som er gravd ut så langt. Bare en flik av alt som finnes. Noen nye områder er langsomt på vei frem i lyset, men mesteparten vil forbi gjemt under moderne hus og gater der livet går sin gang.